Folkebegrep
Godbitavhengighet
Et dagligdags uttrykk – her: hva det bygger på, hvorfor det ikke hjelper som forklaring, og hvilke mer presise begreper som finnes.
Fakta
Kort definisjon
«Hunden er blitt godbitavhengig – den jobber bare når jeg har mat» beskriver et ekte fenomen, men med feil navn. Det er ikke en avhengighet i noen meningsfull forstand, men stimuluskontroll: matens tilstedeværelse har blitt selve signalet om at det lønner seg å jobbe.
Det du faktisk har sett
Observasjonen stemmer på pengene: med godbiter i hånden er hunden blid og villig, uten dem trekker den på skuldrene. Det er ikke innbilning, og det er heller ikke latskap eller frekkhet fra hundens side. Den gjør nøyaktig det læringen har lært den: å skille situasjoner der det lønner seg fra situasjoner der det ikke gjør det – og akkurat nå er «matlukt i lomma» den beste ledetråden den har på hvilken situasjon den er i.
Skjemaet som ligger under
Her ligger nøkkelen mange går glipp av. Om maten er synlig eller ei, betyr så mye nettopp fordi maten som regel alltid har kommet – hver gang, uten unntak (kontinuerlig forsterkning). Da blir synlig mat en nesten perfekt spådom om utbetaling, og fravær av synlig mat en like god spådom om ingen utbetaling. Har du derimot for vane å tynne betalingen ut – noen ganger godbit, noen ganger ikke, noen ganger fra lomma, noen ganger fra skapet etterpå – slutter «synlig mat» å være et pålitelig signal, og hunden jobber jevnt uansett. Det er skjemaet, ikke godbiten, som skaper «avhengigheten».
Hva du kan gjøre
Tre grep, og ingen av dem er å kutte forsterkning (det ville bare gjort samarbeid ulønnsomt):
- Få maten ut av synet. Betal fra en lomme, en pose på ryggen, en skål på benken – slik at synlig mat slutter å være ledetråden.
- Tynn skjemaet gradvis. Gå fra å betale hver gang til å betale uforutsigbart, så hunden ikke kan lese av på forhånd om det lønner seg.
- Betal fra flere kilder. Lek, ros, frihet, miljøbelønninger – så samarbeid lønner seg på mange måter, ikke bare når du har kjøtt i neven.
Da forsvinner «avhengigheten» av seg selv, for den var aldri en avhengighet – bare en hund som hadde lært akkurat det du kom til å lære den.
