Alfahann

Fakta

Kort definisjon

«Alfahann» er ideen om at hunden kjemper seg til en topplass i en flokk, og at du som eier må være «alfa» for å bli tatt på alvor. Bildet stammer fra tidlig ulveforskning som senere er rettet – av forskerne selv.

Det du faktisk har sett

Det som fikk deg til å tenke i baner av rang, er som regel noe ekte. Du har lagt merke til at forholdet mellom deg og hunden betyr noe – at hunden forholder seg ulikt til ulike mennesker, at det du gjør konsekvent har en annen virkning enn det du gjør tilfeldig, at tydelighet hjelper. Alt dette stemmer. Hunden leser deg, og forutsigbarhet fra din side gjør en forskjell. «Alfa»-språket er et forsøk på å sette ord på nettopp dette – at forholdet mellom deg og hunden teller, og at du er en del av det.

Og det gjør det. Det er tolkningen av hva det forholdet er som glapp, ikke observasjonen.

Hvor bildet kommer fra – og hvem som rettet det

Alfabildet har en tydelig historie. Rangordenen ble opprinnelig beskrevet på ulver holdt sammen i fangenskap – uslektede dyr fra ulike dyrehager, satt i samme innhegning, der en spent hierarkisk struktur oppsto (Rudolph Schenkels arbeid fra 1930–40-tallet). Ulveforskeren David Mech gjorde «alfa»-språket allment kjent gjennom boken The Wolf (1970). Men etter tretten somre med feltstudier av frittlevende ulver på Ellesmere Island konkluderte Mech (1999) at bildet var misvisende: en naturlig ulveflokk er i hovedsak en familie – et foreldrepar og avkommet deres – der «lederne» rett og slett er mor og far, ikke vinnere av en maktkamp, og der foreldrene leder aktivitetene i et arbeidsdelingssystem. Mech har siden arbeidet aktivt for å rette opp begrepet han selv var med på å spre, og bedt om at den gamle framstillingen ikke trykkes opp igjen. Det er slik forskning skal virke: bedre data korrigerer et tidligere bilde, også ens eget.

Hvorfor forklaringen ikke hjelper

To ting følger av dette. For det første er selve modellen – flokken som en stige av konkurrenter – feil allerede for ulver. For det andre er hunden uansett ikke en ulv, og forholdet mellom hund og menneske er ikke en flokk med tronefølge. Når «vær alfa» likevel gis som råd, ender det ofte i konfrontasjoner: å gå først gjennom døra, spise først, «vinne» dragkamper – ritualer som ikke svarer til noe hunden bryr seg om, og som i verste fall skaper nettopp den spenningen de skulle fjerne.

Framfor alt gir «alfa» deg ingenting å gjøre som faktisk endrer atferd. Den forteller deg å innta en posisjon, ikke å endre det som styrer hundens handlinger.

Hva som faktisk skjer

Forholdet ditt til hunden er ikke en rangposisjon. Det ordet folk griper etter – «relasjonen» – peker på noe helt konkret: summen av hundens forsterkningshistorikk med akkurat deg. Alt du gjennom livet med hunden har gjort lønnsomt eller ulønnsomt for den – planlagt eller ikke, bevisst eller i forbifarten – har bygd den historikken. Det er den hunden forholder seg til, ikke en rang. Hunden «lytter» til den som er verdt å lytte til: den som er forutsigbar, og hos hvem det å samarbeide har lønnet seg. Dette bygges gjennom forsterkning, ikke gjennom å vinne en kamp om ledelse. Der det ser ut som «utfordring» – vakting, ikke å komme når du roper – er det som regel innlærte atferder med helt jordnære funksjoner, ikke framstøt mot din posisjon.

Hva du kan gjøre

Legg vekk stigen. Det du bygger i stedet, er ikke en posisjon å innta, men en historikk å legge stein på stein i: vær forutsigbar, gjør det tydelig og lønnsomt for hunden å gjøre det du ber om, og gjenta det til summen av det den har lært i ditt nærvær taler for seg. Det er dette folk egentlig sikter til med en god «relasjon» – ikke en rang, men en oppsamlet historie av gode erfaringer med akkurat deg. Du trenger ikke være «alfa» – du trenger å være den samarbeid lønner seg med. Det er både enklere og mer virksomt enn å hevde en rang som ikke finnes.

Kilder

• mech1999