Atferd

Fakta

Kort definisjon

Atferd er alt en organisme gjør – enhver observerbar og målbar aktivitet i samspillet mellom organismen og omgivelsene. I atferdsanalyse regnes bare det organismen selv gjør som atferd, ikke tilstander den befinner seg i eller ting som gjøres med den.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Spør deg selv om én ting: hva gjorde hunden? Ikke hva den følte, ikke hva den mente, ikke hva den er – hva den faktisk gjorde. Løftet labben. Bjeffet. Snudde hodet. Alt dette er atferd, fordi det er noe hunden gjør, og fordi to personer som ser på, kan bli enige om at det skjedde.

Her er et knep som holder deg ærlig, og det er hele grunnen til at begrepet er så nyttig: dødmannstesten. Kan en død hund gjøre det? Da er det ikke atferd. En død hund kan «ligge helt stille», «være rolig» og «la være å bjeffe» – perfekt, faktisk. Så «rolig» er ikke atferd du kan trene; det er en tolkning av fravær. Vil du ha noe å jobbe med, må du finne det den levende hunden gjør i stedet: legger seg på matta, puster langsomt, tygger på beinet. Det kan en død hund ikke gjøre – og derfor kan du forsterke det.

Poenget er ikke å være pedantisk. Poenget er at atferd er det eneste du kan observere, måle og påvirke. Alt annet er gjetting om hva som foregår på innsiden.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Atferd er atferdsanalysens gjenstand: det organismen gjør, betraktet som et naturfenomen på linje med andre fenomener naturvitenskapen studerer. Definisjonen er bevisst vid – den omfatter alt fra en øyebevegelse til en hel apporteringssekvens – men den har en fast kjerne: atferd er aktivitet, noe organismen foretar seg, og den utspiller seg i et samspill med omgivelsene.

To avgrensninger gjør begrepet presist. For det første skilles atferd fra tilstander og egenskaper. «Sta», «trygg», «dominant» og «glad» er ikke atferd; det er merkelapper vi setter på et mønster av atferd, eller tolkninger av hva som foregår inni dyret. Merkelappen kan være nyttig som oppsummering, men den er ikke observerbar i seg selv, og den lar seg verken forsterke eller slokke direkte.

For det andre skilles det organismen gjør fra det som gjøres med den. At du løfter hundens labb er ikke hundens atferd; at hunden selv løfter labben, er det. Skillet avgjør hva som kan læres: bare det dyret selv produserer, kan komme under kontroll av sine egne konsekvenser.

Et praktisk verktøy for grensedragningen er dødmannstesten, formulert av Ogden Lindsley i presisjonslæringstradisjonen: hvis en død organisme kan gjøre det, er det ikke atferd. Testen avslører raskt «pseudo-atferd» formulert som fravær – «ikke bjeffe», «ikke trekke i båndet», «være rolig». En død hund består alle disse med glans. Testen tvinger fram en positiv, observerbar formulering av hva dyret skal gjøre i stedet, og nettopp den formuleringen er den du kan trene.

Atferd deles gjerne i to hovedklasser etter hvordan den styres: respondent (refleksiv) atferd, som utløses av forutgående stimuli, og operant atferd, som styres av sine konsekvenser. Denne oppdelingen, og den systematiske analysen av operant atferd, er grunnlaget B. F. Skinner la i The Behavior of Organisms (1938).

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

En eier sier at hunden «er urolig på plassen». Det er en tolkning, ikke en observasjon – og den gir ingenting å trene på. Ser vi nærmere etter, er det konkret atferd som skjer: hunden reiser seg, snur seg tre ganger, gnukker på labben, legger seg igjen. Det er atferd, det kan telles, og det kan påvirkes.

Kontrast: to observatører skal beskrive samme sekvens. Den ene skriver «hunden ble stresset»; den andre skriver «hunden gispet, ristet på pelsen og gikk bort fra matta». Bare den andre beskriver atferd. Den første kan ikke etterprøves – vi vet ikke hva som ble sett – mens den andre kan to personer bli enige om, telle og følge over tid. Vil du vite om treningen virker, er det den andre typen beskrivelse du trenger.

Anvendelse

Eksempel: menneskelig læring

Vi gjør samme feil på oss selv hele tiden. «Jeg er en utsetter» forklarer ingenting du kan gripe fatt i. «Jeg åpner e-posten, ser den vanskelige oppgaven, bytter til nettleseren og leser nyheter» beskriver atferd – en kjede du faktisk kan bryte et sted. Merkelappen beskriver deg; atferdsbeskrivelsen viser deg hvor du kan gjøre noe. Det er hele forskjellen på å dømme og på å endre.

Hva begrepet ikke betyr

Atferd er ikke det samme som personlighet eller karakter. «En vennlig hund» er en oppsummering av mange atferder i mange situasjoner, ikke en atferd i seg selv. Slike merkelapper kan være greie i dagligtale, men de kan verken observeres eller trenes direkte – det kan bare de enkelte atferdene de bygger på.

Atferd er heller ikke det samme som hensikt eller vilje. Når vi beskriver atferd, tar vi ikke stilling til om hunden «vil» noe; vi beskriver det den gjør, og forklarer det med betingelsene rundt det. Det er ikke en påstand om at dyr mangler indre liv – det er et valg om å bygge analysen på det flere kan observere, framfor på det bare én kan gjette seg til.

Vanlige misforståelser

• «Atferd betyr det samme som oppførsel – altså om hunden er snill eller slem.» Nei. I dagligtale er «oppførsel» ofte en vurdering. Faglig er atferd helt verdinøytralt: å bjeffe, å apportere og å bite er alle like mye atferd. Det er en beskrivelse av hva som gjøres, ikke en dom over det.
• «Tanker og følelser er ikke atferd, så atferdsanalyse later som de ikke finnes.» Innvendingen retter seg mot en form faget ikke bruker. Private hendelser regnes som atferd de også – de er bare vanskeligere for andre å observere. Poenget er ikke å benekte det indre, men å ikke bygge forklaringer på noe vi ikke kan se, når det finnes noe vi kan se.
• «Å ikke gjøre noe er også en atferd.» Vær forsiktig her. «Å ligge helt i ro» kan være aktiv atferd som krever anstrengelse – men formulert som rent fravær («ikke reise seg») består det dødmannstesten og er ikke noe du kan forsterke. Finn det hunden gjør i stedet.

Historie

«Atferd» er et gammelt hverdagsord, og ingen enkeltperson «fant det opp». Det som er nytt i atferdsanalysen, er å behandle atferd som gjenstand for en egen naturvitenskap – noe som kan observeres, måles og forklares med lovmessige sammenhenger, uten omvei om antatte indre årsaker. Posisjonen ble grunnlagt i behaviorismen tidlig på 1900-tallet og fikk sin eksperimentelle form gjennom B. F. Skinners analyse av operant atferd i The Behavior of Organisms (1938).

Den praktiske grensedragningen – hva som skal telle som atferd når man faktisk skal måle og trene – ble skjerpet i anvendt atferdsanalyse og presisjonslæring. Ogden Lindsleys dødmannstest er det mest kjente verktøyet fra denne tradisjonen: en enkel, streng test som skiller trenbar atferd fra tolkninger og fravær.

Kilder

• skinner1938
• lindsley1991
• catania1998