Dominans

Fakta

Kort definisjon

«Dominans» brukes i dagligtale som forklaring på hvorfor en hund gjør noe uønsket: den «vil dominere», «tar styringen», «er dominant av natur». Som forklaring på enkeltatferd holder ikke dette – men ordet har også en snevrere, legitim betydning det er verdt å skille ut.

Det du faktisk har sett

La oss begynne med det som stemmer, for det er som regel en skarp observasjon. Du har kanskje sett en hund som stivner over matskåla når noen nærmer seg, som ikke flytter seg fra sofaen når du vil forbi, som presser seg først ut døra, eller som stanser en annen hund fra å ta beinet. Dette er ekte, presise iakttakelser. Noe står på spill for hunden, og den gjør noe bestemt for å påvirke hvem som får hva. Å legge merke til det er begynnelsen på god trening.

Problemet er ikke det du så. Det er ordet vi henger på det.

Tre ting som blandes sammen

«Dominans» dekker over tre helt forskjellige påstander, og bare den første er faglig holdbar:

1. Dominans som et forhold mellom to individer. I etologien beskriver dominans hvem som gir etter for hvem når begge vil ha det samme godet – en relasjon, målt over tid og situasjon. Dette er et reelt og nyttig begrep om enkelte sosiale dyr. Så langt er alt i orden.
2. Dominans som en egenskap ved hunden. «Han er en dominant hund» gjør relasjonen om til et personlighetstrekk hunden bærer med seg overalt. Her begynner det å skli: en egenskap forklarer ikke atferd, den bare gir den et navn.
3. Dominans som årsak til en handling. «Han gjorde det for å dominere deg» er påstanden som ikke bærer. Den er sirkulær – vi vet bare at hunden «er dominant» fordi den voktet, og så forklarer vi voktingen med at den er dominant.

Nettopp dette skillet – dominans som relasjon mot dominans som egenskap mot dominans som motivasjon – er kjernen i den faglige kritikken av begrepets bruk på tamhund (Bradshaw, Blackwell og Casey, 2009).

Hvorfor forklaringen ikke hjelper

En forklaring er nyttig hvis den forteller deg hva du kan gjøre. «Han er dominant» gjør ikke det. Den peker ikke på noe du kan endre – bare på en egenskap du nå tror bor i hunden. Verre: den fører ofte til råd om å «vise hvem som bestemmer», som i praksis betyr konfrontasjon rundt akkurat de tingene hunden allerede er anspent på. Det pleier å gjøre vakting verre, ikke bedre.

Og overføringen til forholdet mellom hund og menneske står svakt uansett. Tanken om at hunden prøver å «ta over flokken» hviler på et bilde av ulveflokken som er korrigert av forskerne selv (se folkebegrepet alfahann). Du konkurrerer ikke om en tronefølge med hunden din.

Hva som faktisk skjer

De aller fleste «dominans»-sakene er, når man ser nøyaktig etter, noe langt mer konkret og håndterbart – oftest ressursvokting: hunden har lært at nærvær ved mat, plass eller en gjenstand noen ganger fører til at godet forsvinner, og handler for å beholde det. Da er ikke spørsmålet «hvor dominant er hunden», men det funksjonelle: hva vokter den, mot hva, og hva har den lært om hva som virker? Det er spørsmål med svar du kan gjøre noe med.

En levende faglig uenighet – ikke en avlivet myte

Det er fristende å oppsummere alt dette med at «forskningen har avlivet dominansmyten». Det er ikke helt sant, og den ekte historien er mer interessant. Blant fagfolk pågår det en reell uenighet – men legg merke til hva de er uenige om, for det er ikke det man tror.

De er enige om det viktigste: dominans er et verdifullt etologisk verktøy for å oppsummere agonistiske (konfliktpregede) relasjoner mellom frittlevende dyr. Det er ikke omstridt.

Uenigheten gjelder to andre ting: om begrepet lar seg overføre til tamhund i hjem, og om det brukes riktig når det gjøres. Bradshaw, Blackwell og Casey (2009) holder at dominans korrekt er en egenskap ved relasjoner, men i praksis feilbrukes på to måter – som et antatt karaktertrekk ved enkelthunder (det er lite belegg for at en slik egenskap finnes), og, selv når det brukes riktig om en relasjon, som en motivasjon i stedet for en kvalitet ved selve relasjonen. Schilder, Vinke og van der Borg (2014) svarer med motposisjonen: tre uavhengige kvantitative studier finner at dominansbegrepet lar seg anvende på tamhund, inkludert formell dominans. Bradshaw og medarbeidere (2016) imøtegår igjen – de skiller etologiens veletablerte bruk på ville arter fra den omstridte overføringen til tamhund som karaktertrekk og motivasjon, og har metodiske innvendinger mot enkeltstudiene (blant annet at ett av arbeidene bare var et kort konferansesammendrag uten ethogram og uten opplysninger om gruppens slektskap og stabilitet).

Poenget for deg som hundeeier er upåvirket av hvem som til slutt får rett i den akademiske delen: selv i sin mest velbegrunnede form beskriver dominans en relasjon mellom individer – ikke et karaktertrekk hos hunden din, og ikke en motivasjon bak en enkelthandling. Det er nettopp de to siste bruksmåtene «min hund er dominant» og «han gjorde det for å dominere» hviler på, og de står svakt uansett hvordan fagstriden ender.

Hva du kan gjøre

Bytt ut merkelappen med et spørsmål: i hvilke helt konkrete situasjoner skjer det, hva ser ut til å utløse det, og hva oppnår hunden? Da har du sluttet å beskrive en egenskap og begynt å kartlegge en atferd – og det er der endring blir mulig. For selve voktingen finnes det trygge, forsterkningsbaserte veier som lærer hunden at det å dele ikke koster den noe. Ingen av dem krever at du «vinner» over hunden.

Kilder

• bradshaw2009
• schilder2014
• bradshaw2016