Ferdighetsnivåer

Fakta

Kort definisjon

Ferdighetsnivåer beskriver hvor langt en ferdighet er kommet, fra første korrekte utførelse til flytende og rekombinerbar utførelse. Atferdsanalytisk defineres nivåene av målbare kriterier, ikke av grader av bevissthet.

Canis forklarer

Enkelt forklart

En ferdighet er ikke enten «lært» eller «ikke lært». Den går gjennom stadier, og stadiene krever ulike tiltak.

Atferdsanalytisk beskrives de med tall du kan måle: først forekommer responsen korrekt, men langsomt og ustabilt. Så bygges frekvensen opp mot et flytmål. Deretter viser det seg om ferdigheten holder – etter opphold, gjennom lange økter, under forstyrrelse, i nye situasjoner, og i kombinasjon med andre ferdigheter.

Det siste er ikke en gradbøyning av «hvor godt du kan det». Det er fem separate sjekker, og alle må holde.

Hvorfor så strengt? Fordi de tester ulike belastninger og svikter ulikt. En ferdighet kan holde etter tre uker uten øving og likevel falle sammen når noen ser på.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Atferdsanalytisk hviler nivåbeskrivelser på to målbare størrelser: frekvens mot et flytmål, og utfallssjekkene som avgjør om ferdigheten er flytende – retensjon, utholdenhet, stabilitet, anvendelse og adduksjon. Det som skiller nivåene, er hva som er dokumentert, ikke hvordan utøveren opplever det.

I vurderingssystemer for trenerferdigheter skrives nivåene i en fast form: handling, betingelse og pålitelighet, alle tre observerbare. Se nivåstige for den formen og for regelen om at hvert trinn beskriver hva utøveren KAN, aldri hva hun mangler.

Den lånte modellen – og hva den ikke forklarer

I kurslitteraturen møter du ofte en femtrinns modell for ferdighetsutvikling: ubevisst inkompetanse, bevisst inkompetanse, bevisst kompetanse, ubevisst kompetanse – og på toppen «bevisst på egen ubevisst kompetanse».

Trinnene kalles ofte grader av bevissthet i kognitiv psykologi og i ledelseslitteraturen. En atferdsanalytiker ville sagt at det som endrer seg, er hvilke supplerende responser utførelsen krever, og hvor sterk stimuluskontrollen er – fordi «bevissthet» her navngir observasjonen (utøveren kan gjøre rede for hva hun gjør) og deretter flytter navnet inn i organismen som forklaring på den. Sirkelen er komplett, og ingenting er forklart.

Det som lar seg måle, er derimot konkret: hvor mange støtteresponser trengs (telling, selvinstruksjon, korreksjon), hva er latensen, hva er feilraten, og holder utførelsen under de fem flytsjekkene.

Merkingen er ikke en høflighetsfrase. Modellen er nyttig som pedagogisk bilde, og den fanger noe praktikere kjenner igjen – men uten merking leses den som feltets egen lovmessighet, og det er den ikke. Der et vurderingssystem gjør «kan gjøre rede for hva hun gjorde og hvorfor det virket» til et skåringskriterium, er det ikke lenger bevissthetsgraden som måles. Det er en redegjørelse som forekommer eller uteblir, og som to observatører kan enes om.

Og konstruktet skal ikke gjøres til evidens. Skal man vise hva som er dokumentert om flyt, er det utfallssjekkene som bærer – hver av dem målt – ikke en modell lånt fra et annet fagfelt.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

En trener som «kan» markørtiming, måles etter tre uker uten sprinting. Holder tallet, er retensjonen dokumentert. Faller det betydelig, var flytmålet for lavt eller ferdigheten forlatt for tidlig. Nivået er dermed ikke en vurdering, men et måleresultat.

Kilder

• binder1996