Separasjonsangst

Fakta

Kort definisjon

«Separasjonsangst» brukes om hunder som reagerer med uro, ødeleggelse, uroping, tissing eller annet når de er alene. At mange hunder virkelig lider når de er alene, er hevet over tvil. Men som merkelapp beskriver ordet et mønster uten å forklare det – og skjuler at flere ganske ulike problemer havner i samme sekk.

Det du faktisk har sett

La oss være tydelige med én gang, for dette er ikke et sted for kløkt på hundens bekostning: det du har sett, er ekte lidelse. En hund som pistrer, river opp døra, mister blærekontrollen eller går i panikk når du går, har det vondt. Og legg merke til hva som egentlig er på ferde: både det den gjør og nøden den er i, hører til én og samme situasjon – den er alene, og har ingen måte å endre det på. Det sier noe sterkere om velferden enn en følelsesforklaring ville: problemet er ikke at hunden bærer på en vond følelse, men at den står i en situasjon den ikke kan påvirke. Den skuespiller ikke, og den «hevner» seg ikke. Å ta det på alvor er helt riktig, og bekymringen din er på sin plass. Det eneste vi skal gjøre her, er å hjelpe deg videre fra at det skjer til hvorfor – for det er der god hjelp begynner.

Hvorfor merkelappen ikke hjelper

«Separasjonsangst» har to svakheter som forklaring. Den første er kjent fra de andre folkebegrepene: den beskriver et mønster (hunden har det vondt alene) og presenterer beskrivelsen som en årsak. «Hvorfor river den opp døra? Separasjonsangst. Hvordan vet vi det? Den river opp døra.»

Den andre er mer alvorlig, fordi den kan lede til feil hjelp: ordet slår sammen problemer som krever helt ulik behandling. Bak den samme «separasjonsangsten» kan det ligge:

• reell separasjonsrelatert stress – hunden knyttes så tett til deg at ditt fravær i seg selv utløser panikk;
• kjedsomhet og understimulering – en frisk, understimulert hund som lager rot fordi den ikke har noe bedre å gjøre;
• manglende alenetrening – hunden har rett og slett aldri lært at det å være alene er trygt og midlertidig;
• lydsensitivitet – det er lydene mens du er borte (torden, trafikk, naboer), ikke fraværet ditt, som skremmer;
• en medisinsk årsak – smerte, kognitiv svikt hos eldre hunder, eller andre helseforhold som gir uro.

Å behandle alle disse som «angsten» – med samme generiske råd – bommer på de fleste av dem.

Det er ikke leksikonet som er pedantisk – fagfeltet har ryddet opp

Innvendingen over er ikke Canis som klør seg i skjegget over et ord. Det er forskningsfeltet selv som har gått bort fra merkelappen. Nyere litteratur bruker konsekvent «separasjonsrelatert atferd» (SRB, av engelsk separation-related behaviour) i stedet for «separasjonsangst» – nettopp for ikke å anta på forhånd verken hvor alvorlig det er, eller hvilken følelse som ligger under. Det kan være frustrasjon, frykt, panikk eller kjedsomhet; ordet «angst» avgjør spørsmålet før noen har undersøkt det.

de Assis og kolleger (2020) tar dette et skritt videre og foreslår å dele separasjonsrelaterte problemer inn i funksjonelt ulike kategorier etter hva som faktisk driver dem – blant annet ren panikk og en «desire»-form der hunden koker over av å være avskåret fra noe den vil til, ikke av å være forlatt. En oversiktsartikkel av Ogata (2016) sier det rett ut: forskningen på årsaker spriker, og kriteriene for «separasjonsangst» er trolig så vide at hunder med helt ulik underliggende motivasjon havner i samme bås. Så når vi ber deg se forbi merkelappen, er det ikke en språkfiks fra vår side – det er å følge feltet.

Det samme ser du i forekomsttallene, som spriker fordi de teller ulike ting. Eldre klinikktall anslår 14–29 % blant hunder under regelmessig veterinærbehandling (Simpson 2000; Bradshaw m.fl. 2002), mens en stor finsk spørreundersøkelse av 13 700 hunder fant separasjonsrelatert atferd hos rundt 5 % (Salonen m.fl. 2020). Spriket er ikke støy – det er poenget: når selve avgrensningen av hva som teller som «separasjonsangst» er uklar, blir også hvor vanlig det er, et spørsmål om definisjon like mye som om hunder.

Utelukk det medisinske først

Nettopp fordi listen over inneholder helseforhold, hører en veterinærsjekk med tidlig når problemet er markant eller har kommet plutselig. Smerte og enkelte medisinske tilstander kan se ut som «angst», og ingen atferdstrening løser en vond hofte eller en underliggende sykdom. Å utelukke det medisinske er ikke å ta lett på atferden – det er å ta den på tilstrekkelig alvor.

Hva du kan gjøre

Bytt ut diagnosen med en funksjonell vurdering: når skjer det, hvor lenge etter at du går, hva utløser det, og hva ser ut til å opprettholde det? Film hunden alene, så du ser hva som faktisk foregår i stedet for å gjette. Er det stress ved selve fraværet, bygges det ned med tålmodig, gradvis alenetrening; er det kjedsomhet, trengs aktivisering; er det lyder, arbeides det med lydene. Poenget er ikke å behandle «separasjonsangst», men å finne ut hvilket av flere problemer denne hunden faktisk har – og så hjelpe den med akkurat det.

Kilder

• deassis2020
• salonen2020
• ogata2016
• bradshaw2002
• simpson2000