Alenetrening

Fakta

Kort definisjon

Alenetrening er et treningsopplegg der man systematisk bygger opp et repertoar hunden kan utføre mens eieren er borte, ved å arrangere foranledningene før avreise, varigheten av fraværet og hva hjemkomsten treffer.

Canis forklarer

Enkelt forklart

«Separasjonsangst» er ingen årsak

Formuleringen «hunden bjeffer fordi den har separasjonsangst» er en nominal feilslutning. Vi vet at hunden har separasjonsangst fordi den bjeffer, og forklarer så bjeffingen med separasjonsangsten. Det er en sirkel, ikke en forklaring.

Spør heller: hvilken atferd snakker vi om? «Separasjonsangst» er en etikett på en gruppe observerbare responser:

• vokalisering (bjeffing, uling, pesing)
• riving og gnaging, typisk ved utgangsdør eller vindu
• urinering eller avføring i huset
• vandring fram og tilbake
• salivering
• forsøk på å komme ut

Hver av disse har sin egen historie og sine egne betingelser. Etiketten kan brukes som praktisk stenografi, men den peker ikke på noe du kan manipulere. Du kan ikke skru på «angsten». Du kan endre hvor lenge hunden er alene, hva som er tilgjengelig i rommet, hva som skjedde rett før du gikk, og hva som skjer når du kommer tilbake.

Atferden formes ikke «uten at du ser det»

En vanlig framstilling er at alenetrening er spesiell fordi atferden formes av det som skjer når ingen er til stede. Det er misvisende. Alenerepertoaret trenes i høy grad av variabler du både ser og styrer:

• hvor lenge du er borte – dette er en parameter du setter for hver eneste treningsøkt, også de du ikke kaller treningsøkter
• at du kommer tilbake – og hva hunden gjorde i sekundene før
• hva du arrangerte før du gikk – mosjon, tømming, mat, tyggemateriale, hvilerom, tidspunkt
• historikken – hver gang hunden faktisk er alene, er en gjennomført læringsomgang, enten du planla den eller ikke

Konsekvensen av dette er praktisk og streng: du kommer hjem mens hunden fortsatt gjør det du vil ha. Kommer du inn døra mens hunden bjeffer, har bjeffingen blitt fulgt av det mest verdifulle som skjer i hundens døgn. Gjentas det, har du bygget nettopp det repertoaret du prøvde å bli kvitt.

Konstruksjonelt utgangspunkt: hva skal hunden gjøre?

Det eliminative spørsmålet er «hvordan får jeg hunden til å slutte å bjeffe?». Det konstruksjonelle spørsmålet er «hva skal hunden gjøre i de fire timene?».

Et slikt målrepertoar er vist under «Eksempel: hundetrening» nedenfor.

Byggematerialet er atferd hunden allerede gjør: den ligger allerede, sover allerede, tygger allerede. Oppgaven er å få dette repertoaret under kontroll av de nye betingelsene – ikke å skape noe nytt.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Alenetrening er ikke én prosedyre, men en samlebetegnelse på et opplegg satt sammen av kjente prosedyrer: arrangering av foranledninger, stimuluskontroll, shaping av varighet og differensiell forsterkning.

Tre trekk definerer situasjonen teknisk:

1. Avreisen er en foranledning. Nøkler, jakke, sko, dør som lukkes – dette er en stimulusendring som signaliserer at et annet sett betingelser gjelder enn de som gjelder når du er hjemme.
2. Under fraværet virker i hovedsak automatiske forsterkere. Tygging, søking, drikking, hvile og søvn opprettholdes av sine egne konsekvenser. I tillegg virker det fysiske arrangementet du satte opp før du gikk.
3. Hjemkomsten er en konsekvens. Den treffer den atferden som pågår i det øyeblikket du kommer inn, og den avslutter fraværsperioden. Hunden registrerer som regel hjemkomsten før du er i døra – bil, trappeoppgang, heis – slik at atferd som settes i gang av disse signalene, følges svært pålitelig av at du kommer.

Følelser trenes ikke

Målet med alenetrening er ikke å gjøre hunden «trygg» eller «rolig innvendig». Innenfor den konstruksjonelle tilnærmingen er dette et sentralt poeng: følelser er ikke treningsenheter, og de er ikke årsaker. Det finnes respondente komponenter i situasjonen – autonome responser, og avreisesignaler som kan få utløsende funksjon – men de er ikke det du programmerer. Du programmerer betingelser. Når hunden har et fungerende repertoar under de rådende betingelsene, endrer den respondente siden seg som en følge av dette, ikke som et selvstendig treningsmål.

Derfor er «trygghetstrening» og «jobbe med følelsen» ikke beskrivelser av en prosedyre. De sier ingenting om hva du faktisk gjør.

Vanlig praksis kontra atferdsanalytisk beskrivelse

To prosedyrer ligger nær alenetrening uten å være det samme:

Burtrening er en avgrenset prosedyre for å bygge repertoar på et avgrenset sted. Den kan inngå i alenetrening, men er ikke det samme. Desensitivisering er en respondent prosedyre. Alenetrening er primært operant repertoarbygging.

Steg-for-steg-logikk

1. Definer målrepertoaret. Skriv det ned i observerbare termer, med varighet. Hvor lenge, hvor, hva.

2. Mål utgangspunktet. Film. Noter latenstid til første vokalisering, hvor lenge hunden ligger, når repertoaret bryter sammen. Uten dette tallet vet du ikke hva du skal starte på.

3. Arranger foranledningene. Mosjon og tømming før avreise. Mat. Tyggemateriale som holder lenge nok. Fast liggeplass. Tidspunkt på døgnet der hvile er sannsynlig.

4. Bygg varighet under mestringsgrensen. Startvarigheten skal ligge klart innenfor det hunden allerede klarer. Kom tilbake mens repertoaret fortsatt er intakt – ikke etter at det har brutt sammen, og ikke som svar på lyd.

5. Varier varigheten. Ikke bygg en rett stige oppover. Bland korte og lengre fravær, slik at varigheten ikke i seg selv blir et signal om hva som kommer.

6. Ta inn avreisesignalene gradvis. Nøkler, jakke, sko og dør trenger å opptre både med og uten faktisk fravær, slik at de ikke alene setter i gang det gamle repertoaret.

7. Ikke la ekte fravær rive ned treningen. Fravær som er lengre enn hunden mestrer, er ikke nøytrale – de er treningsøkter med feil innhold. I byggeperioden må slike fravær håndteres med hundepass, hundeluftere eller endret arbeidsplan.

8. Registrer. Varighet, hva hunden gjorde, hva du kom hjem til. Data avgjør når du kan øke.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Beskriv målrepertoaret i observerbare termer, for eksempel:

Når jakka tas på, går hunden til plassen sin. Den legger seg, tygger på tyggematerialet i ti–femten minutter, sovner, sover i halvannen til to timer, reiser seg, drikker, legger seg igjen, og ligger når døra åpnes.

Dette er en beskrivelse du kan bygge mot, måle framgang på og se når svikter. «Hunden skal være trygg alene» er det ikke.

Kilder

• catania1998
• goldiamond1974