Straff

Fakta

Kort definisjon

Straff er en operant prosess der en konsekvens som følger en atferd, gjør atferden mindre sannsynlig senere. Som forsterkning defineres den av effekten på atferden, ikke av intensjon eller moral. Positiv straff tilfører en stimulus; negativ straff fjerner en.

Canis forklarer

Enkelt forklart

I dagligtale er «straff» et moralsk ord: noen har gjort noe galt og fortjener en reaksjon. Faglig betyr straff noe helt annet og helt nøytralt: en konsekvens som gjør at atferden avtar. Ferdig. Ingen skyld, ingen fortjeneste, ingen mening om hvorvidt hunden «forsto konsekvensen av det den gjorde».

Straff er rett og slett speilbildet av forsterkning. Forsterkning får atferd til å øke; straff får den til å avta. Og akkurat som forsterkning defineres straff av effekten: noe teller som straff bare hvis atferden faktisk blir sjeldnere. Kjefter du på en hund som bjeffer, og bjeffingen fortsetter eller øker, har du – teknisk sett – ikke straffet i det hele tatt. Du har kanskje forsterket.

To ting følger av dette. For det første kan du ikke vite på forhånd om noe «er» en straff; det avgjøres av hva som skjer med atferden. For det andre er spørsmålet om straff virker et helt annet spørsmål enn om man bør bruke det. Det første handler om evidens, det andre om verdier. Vi holder dem strengt fra hverandre i dette oppslaget, og det bør du også gjøre i tenkningen din.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Straff er den operante prosessen der en konsekvens, kontingent på en atferd, reduserer atferdens framtidige frekvens. Sammen med forsterkning utgjør straff firdelingen av operante konsekvensvirkninger, langs de to aksene tilført/fjernet og øker/avtar. Straffen finnes i to former: positiv straff, der en stimulus tilføres (noe ubehagelig kommer til), og negativ straff, der en stimulus fjernes (noe hunden vil ha, tas bort). Begge har samme kjennetegn – atferden avtar.

Definisjonen er funksjonell, som ved forsterkning: en konsekvens er en straffer bare i kraft av at den reduserer atferden, ikke i kraft av hvor ubehagelig den ser ut, og ikke i kraft av at den er «ment som» en korreksjon. Dette er den tekniske kjernen, og den er faglig ukontroversiell: straff forstått som en effektdefinert prosess er en definisjon, ikke en empirisk påstand som skal graderes. (De empiriske spørsmålene – hvor godt straff virker, og med hvilke bivirkninger – kommer under, og de graderes eksplisitt der.)

Straff må dessuten holdes skarpt fra negativ forsterkning, som den ofte forveksles med fordi begge kan involvere ubehag. Forskjellen er retningen på effekten: straff svekker atferden som fører til ubehaget; negativ forsterkning styrker atferden som fjerner det. Samme ubehag, motsatt virkning på atferden.

Et teknisk poeng med praktiske følger: straff fjerner ikke atferd fra repertoaret. Den undertrykker forekomsten så lenge straffekontingensen er i kraft. Atferden er ikke avlært, bare nedtrykt, og kan vende tilbake når straffen opphører eller når situasjonen endrer seg. Straff lærer dessuten hunden hva den ikke skal gjøre, men ingenting om hva den skal gjøre i stedet – og det tomrommet fylles ikke av seg selv.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

En hund har lært å hoppe opp på kjøkkenbenken. Eieren begynner å si et skarpt «nei» og løfte hunden ned hver gang. Hopping opp avtar de neste dagene. Teknisk er dette straff: en konsekvens fulgte atferden, og atferden ble sjeldnere. Legg merke til at vi konstaterer dette ut fra hva som skjedde med atferden – ikke ut fra at «nei» er ment som en irettesettelse.

Kontrast som avslører en vanlig felle: en annen eier gjør det samme, men her øker benkehoppingen. Hvordan? Hunden er mye alene, og eierens «nei» og fysiske kontakt er den mest spennende hendelsen på hele dagen. Oppmerksomheten virket forsterkende, ikke straffende – samme prosedyre, motsatt effekt. Uten å se på atferdstallene ville eieren trodd at den «straffet», mens den i praksis belønnet.

Hva begrepet ikke betyr

Straff i faglig forstand er ikke en moralsk dom. Det innebærer ikke at hunden har gjort noe «galt», at den «vet bedre», eller at den «lærer en lekse» i moralsk mening. Det er en nøytral beskrivelse av at en konsekvens reduserte en atferd.

Straff er heller ikke et synonym for aversiver, smerte eller hardhet. Negativ straff – å ta bort noe hunden vil ha, som å avslutte leken et øyeblikk – er også straff, uten noe fysisk ubehag. Og motsatt: en aversiv hendelse som ikke reduserer atferden, er ikke en straff, teknisk sett, uansett hvor ubehagelig den var.

Vanlige misforståelser

• «Straff betyr å påføre hunden noe vondt.» Ikke nødvendigvis. Faglig er straff alt som reduserer en atferd – også å fjerne noe hyggelig (negativ straff). Og noe ubehagelig som ikke reduserer atferden, er teknisk sett ingen straff.
• «Hvis jeg irettesetter hunden, straffer jeg den.» Bare hvis atferden faktisk avtar. Hvis den fortsetter eller øker, har irettesettelsen – ofte som oppmerksomhet – kanskje virket forsterkende. Effekten avgjør, ikke hensikten.
• «Straff lærer hunden hva den skal gjøre.» Nei. Straff kan i beste fall redusere en uønsket atferd, men sier ingenting om hva hunden skal gjøre i stedet. Derfor kombineres reduksjon av atferd i praksis alltid med å bygge opp et alternativ.

Faglig uenighet og nyanser

Bruk av straff, særlig positiv straff med aversiver, er blant de mest omstridte temaene i hundetrening. Her skiller vi bevisst mellom hva evidensen viser og hva man bør gjøre – to spørsmål vi holder atskilt. Dette oppslaget handler om det første; verdisiden er en egen diskusjon.

Argumentet for straff, etter steelman-prinsippet. De som forsvarer bruk av straff, har reelle poenger. Den eksperimentelle litteraturen viser at straff kan være effektivt: Azrin og Holz (1966) dokumenterte at straff under gunstige betingelser kan gi rask og betydelig, i noen tilfeller varig, reduksjon av atferd. Ved atferd som er farlig her og nå – en hund som jager sau, eller er i ferd med å bite – kan et argument være at rask undertrykking veier tyngre enn bivirkningene, og at det å la atferden fortsette også har en kostnad. Dette er ikke en stråmann; det er en posisjon som fortjener å tas på alvor.

Hva evidensen faktisk viser. Samtidig har den samme litteraturen godt dokumentert at straff har systematiske bivirkninger: emosjonelle reaksjoner, aggresjon utløst av ubehag, og at hunden lærer å unnslippe eller unngå den som straffer – ikke sjelden treneren selv. Dessuten er den effektive straffen fra laboratoriet avhengig av betingelser som er vanskelige å oppfylle i vanlig trening: tilstrekkelig styrke fra første stund, umiddelbar og konsekvent levering hver gang, og et tilgjengelig alternativ atferden kan flyttes over på. Når disse betingelsene glipper – som de oftest gjør i praksis – blir resultatet gjerne delvis undertrykking med bivirkninger, og atferd som vender tilbake når presset letter. For anvendt hundetrening peker den beste tilgjengelige evidensen mot at treningsopplegg tungt basert på ubehag henger sammen med mer stress og flere atferdsproblemer enn forsterkningsbaserte opplegg, selv om mye av denne forskningen er korrelasjonell og bør leses med varsomhet.

Historie

Straff inngår i B. F. Skinners opprinnelige firdeling av operante konsekvensvirkninger (The Behavior of Organisms, 1938; Science and Human Behavior, 1953). Skinner var tidlig skeptisk til straffens langsiktige nytte og framhevet at den undertrykker snarere enn avlærer. Den systematiske eksperimentelle studien av straff – både dens effektivitet under kontrollerte betingelser og dens bivirkninger – ble særlig utført av Nathan Azrin og medarbeidere, oppsummert i Azrin og Holz’ innflytelsesrike gjennomgang «Punishment» (1966).

Kilder

• skinner1953
• azrinholz1966
• catania1998