Mentalisme

Fakta

Kort definisjon

Mentalisme er å forklare atferd ved å vise til indre mentale hendelser – vilje, ønske, forståelse, lyst – som årsaker. Det er ikke selve det å nevne slike tilstander som er feilen, men å la dem stå som forklaringen, uten uavhengig tilgang til dem utover atferden de skal forklare.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Mentalisme er den vanligste måten vi snakker om hunder på: «han kommer ikke fordi han ikke vil», «hun gjør det for å hevne seg», «den vet at den har gjort noe galt». Vi peker inn i hodet på hunden og setter en indre tilstand som årsak til det den gjør.

Problemet er ikke at hunder ikke føler noe – det gjør de. Problemet er at når det eneste beviset for «han vil ikke» er at han ikke kom, har du ikke forklart noe; du har bare gitt en indre etikett til det du allerede så. Og verre: en indre årsak du ikke kan nå, gir deg ingenting å gjøre. Atferdsanalysens grep er å snu blikket ut igjen – til hva som skjer rundt hunden idet den handler, for det er der du både finner forklaringen og kan gripe inn.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Mentalisme er et domene, ikke en enkelt logisk feil: det er hele familien av forklaringer som plasserer årsaken til atferd i et indre, mentalt rike. Det er paraplyen flere av de andre ankerbegrepene kan opptre under – en forklaringsfiksjon er ofte mentalistisk, en egenskapsforklaring likeså – men de trenger ikke å være det, og det er nettopp derfor mentalisme fortjener sitt eget oppslag. Det som kjennetegner dette domenet, er ikke den logiske formen, men lokaliseringen: årsaken settes inni, som en mental hendelse.

Den radikale behaviorismens innvending (Skinner 1953, 1974) er ikke at indre hendelser ikke finnes, men at de sjelden kan gjøre den årsaksjobben de settes til. Når vi bare kan slutte oss til «lysten» fra atferden lysten skal forklare, er forklaringen sirkulær i praksis, og den flytter dessuten spørsmålet uten å svare på det: hvorfor vil hunden? Det virksomme svaret ligger som regel i omgivelsene og historikken – hva som har lønnet seg, hvilke signaler som er til stede, hvilke motivasjonelle betingelser som råder.

Steelman: kritikken gjelder formen, ikke feltene. Det ville være uredelig å lese dette som en avvisning av kognitiv psykologi eller kognitiv etologi. Begge er seriøse vitenskaper som studerer persepsjon, hukommelse, problemløsning og indre prosesser med stringente metoder, og de har lært oss mye ekte om dyrs sinn. Innvendingen her er smalere og skarpere: den gjelder den bestemte forklaringsformen der en postulert indre tilstand settes som årsak uten et uavhengig mål på den, slik at den bare blir en omskrivning av atferden. En kognitiv forsker som operasjonaliserer en indre prosess og måler den uavhengig, begår ikke denne feilen. Folkebegrepet «han vil ikke» gjør det nesten alltid.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Hunden løper ikke inn på innkalling. «Han er ulydig / vil ikke / respekterer meg ikke» er alle mentalistiske: de plasserer årsaken i et indre valg vi bare kjenner gjennom det vi skal forklare. Snur du blikket ut, ser du noe langt mer nyttig: hva som konkurrerer om hunden i øyeblikket, hva det har lønnet seg å gjøre når ordet lød før, hvor godt signalet er generalisert til akkurat denne situasjonen. Det er ikke at hunden mangler vilje; det er at «komme» taper en konkurranse du kan gjøre noe med. Den mentalistiske forklaringen føltes fyldig, men ga deg ingen håndtak; den ytre analysen ser tommere ut og gir deg alle.

Hva begrepet ikke betyr

Mentalisme er ikke det samme som de andre ankerbegrepene, selv om de ofte opptrer sammen. Der sirkelforklaring beskriver en logisk form (uansett om årsaken er mental eller ikke), beskriver mentalisme hvor årsaken plasseres – inni, som mental hendelse. En reifisering kan ramme en helt ikke-mental abstraksjon («energien», «driftene»), og en egenskapsforklaring kan være rent fysisk («den er sånn av rasen»); ingen av dem er dermed mentalisme. Kort sagt: mentalisme er domenet definert ved innhold og locus (indre mentale årsaker), ikke ved en bestemt tankefeil-struktur. Og det er ikke en påstand om at hunder er tomme maskiner uten opplevelser – bare om hva som kan bære vekten av en forklaring.

Vanlige misforståelser

• «Å avvise mentalisme er å nekte for at hunder føler.» Nei. Følelser er reelle; poenget er at en følelse vi bare kjenner gjennom atferden, ikke kan være den uavhengige årsaken til den samme atferden.
• «Da er kognitiv forskning uvitenskapelig.» Nei – kritikken gjelder forklaringsformen «uobservert indre tilstand som årsak», ikke felt som måler indre prosesser uavhengig og stringent.
• «Ytre forklaringer er kaldere / mindre sanne.» De er som regel mer virksomme: de peker på noe du kan observere og endre, i stedet for en indre etikett du bare kan gjette deg til.

Kilder

• skinner1953
• skinner1974