Medisinsk utelukkelse

Fakta

Kort definisjon

Medisinsk utelukkelse er å undersøke og utelukke smerte, sykdom og legemiddelvirkninger før et atferdsproblem behandles som et treningsproblem. Ved brå atferdsendring er det obligatorisk.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Regelen er kort, og den har ingen unntak: brå atferdsendring → veterinær.

En hund som plutselig knurrer når den løftes, som slutter å hilse på hundevenner, som blir lydfølsom, eller som ikke lenger vil hoppe inn i bilen, forteller om en kropp før den forteller om et treningsbehov.

Grunnen er ikke bare velferd. Den er analytisk: smerte omkalfatrer hele regnskapet. Den øker kostnaden ved alle bevegelser samtidig, senker terskelen for alt, og endrer verdien av kontakt og håndtering. Et program bygget oppå udiagnostisert smerte er bortkastet i beste fall og skadelig i verste.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Medisinsk utelukkelse står øverst i alle etablerte rammeverk for atferdsvurdering, og det er trinn 1 i det humane hierarkiet.

Analytisk hører den hjemme blant bakgrunnshendelser og motivasjonelle operasjoner: smerte er ikke en foranledning som utløser atferd, men en tilstand som endrer verdien av konsekvenser og dermed hele settet av sannsynlige responser. Se smerte som motivasjonell variabel.

Tre kategorier skal utelukkes, og de blandes ofte:

Smerte. Muskel- og skjelettlidelser, tannsmerter, ørebetennelse, mage- og tarmplager. Ofte uten synlig halting.

Sykdom og fysiologi. Hormonelle forhold, nevrologiske tilstander, sanseendringer – særlig syns- og hørselstap hos eldre hunder, som gir atferd som lett leses som ulydighet eller «demens».

Legemidler. Både virkning og bivirkning kan endre atferd markert.

Merk at «utelukket» sjelden er absolutt. En normal klinisk undersøkelse utelukker ikke smerte; den senker sannsynligheten. Ved sterk mistanke og negative funn er et smertestillende prøveforsøk under veterinærens ledelse et etablert neste steg – og en av de raskeste måtene å avgjøre spørsmålet på.

Når brukes den

Ved brå atferdsendring, ved enhver form for aggresjon, ved endring hos eldre hunder, ved plutselig endret toleranse for håndtering, og når et velbegrunnet program uventet ikke gir framgang.

Den er ikke en forutsetning for alt treningsarbeid. En valp som skal lære innkalling, trenger ikke utredning først.

Forutsetninger

Ingen faglige – dette er trinnet som kommer først. Praktisk krever det at instruktøren tør å sende kunden til veterinær før hun tar betalt for et treningsopplegg.

Steg-for-steg-logikk

Utelukkelsen kommer først fordi den er billig relativt til feilen den forhindrer. Et veterinærbesøk koster en brøkdel av et flere måneders program rettet mot feil årsak – og i motsetning til programmet kan det avdekke noe som gjør hunden vondt akkurat nå.

Vanlige feil

Å be om utredning etter at treningen har feilet. Da har hunden i mellomtiden fått gjentatte erfaringer i den smertefulle situasjonen.

Å lese «ingenting galt å finne» som «utelukket». Fravær av funn er ikke fravær av smerte.

Å beskrive symptomet i stedet for endringen. Veterinæren trenger å vite hva som endret seg og når, ikke bare at hunden er «vanskelig».

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

En hund som i årevis har elsket å bli børstet, begynner å snu hodet og stivne når børsten kommer fram. Eieren tolker det som at hunden har «blitt vrang med alderen».

Undersøkelsen finner artrose i skulderen. Håndteringen som var nøytral, er nå smertefull – og hundens atferd er en presis rapport om det.

Legg merke til hva et treningsprogram ville gjort her: bygget toleranse for en prosedyre som gjør vondt.

Kilder

• friedman2007