ForanledningA

Fakta

Kort definisjon

En foranledning er en stimulus eller hendelse som går forut for atferd og påvirker hvor sannsynlig den er – ved å signalisere når atferden lønner seg, eller ved å endre hvor mye konsekvensen er verdt. Den er A-leddet i treleddskontingensen.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Alt som er til stede rett før hunden gjør noe, er en foranledning: ordet du sa, håndtegnet, at det ligger en ball på gulvet, at hunden er sulten, at nabohunden står i gjerdet. Foranledningen er ikke en bryter som slår atferden på. Den er mer som et tips: «akkurat nå kan det lønne seg å gjøre dette».

Og her er grunnen til at foranledninger er verdt et helt oppslag, ikke bare en bokstav i ABC: det er ofte her du enklest griper inn. Konsekvensen kommer etter at atferden har skjedd – da er det for sent å hindre et feiltrinn. Men foranledningen kommer før. Vil du at hunden ikke skal hoppe på gjester, kan du jobbe med konsekvensene i etterkant – eller du kan endre foranledningen: møt gjesten med hunden i bånd, be den om «sitt» før døra åpnes, la den ikke stå og lade opp ved vinduet. Du har flyttet arbeidet fram i tid, til før problemet oppstår.

Foranledninger gjør dessuten to nokså ulike jobber, og det lønner seg å kjenne begge. Den ene er å si når: «sitt» forteller hunden at det å sette seg lønner seg nå. Den andre er å si hvor mye det er verdt: en sulten hund vil jobbe hardere for mat enn en mett. Den første er signalvirkning, den andre er motivasjon – og en god trener er oppmerksom på begge. Å være oppmerksom på den motivasjonelle funksjonen er ikke det samme som å skru den hardt til: å gjøre en hund sulten er et mer inngripende grep enn å gjøre signalet tydeligere eller å velge en konsekvens hunden allerede vil ha. Regelen om minst inngripende effektive tiltak gjelder også motivasjonelle operasjoner.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Foranledninger er den samlebetegnelsen for alt som går forut for og påvirker atferd i den operante analysen. De omfatter mer enn ett slags fenomen, og nettopp bredden er grunnen til at leddet har selvstendig verdi.

Foranledninger virker på atferd gjennom to hovedfunksjoner, som Jack Michael skjerpet skillet mellom (1982). Den diskriminative funksjonen dreier seg om tilgjengelighet: en diskriminativ stimulus signaliserer at en bestemt atferd har blitt forsterket i dens nærvær, og gjør atferden mer sannsynlig fordi den varsler at forsterkning er å få nå. Den motivasjonelle funksjonen dreier seg om verdi: en motivasjonell operasjon, som sult eller tørst, endrer hvor forsterkende en konsekvens er akkurat nå, og dermed styrken på atferd som fører til den. Samme ytre situasjon kan bære begge funksjonene samtidig, men de er logisk forskjellige, og det å blande dem er en klassisk analysefeil.

Et prinsipielt viktig punkt er at en foranledning i operant forstand ikke utløser atferd slik en respondent (refleksiv) stimulus gjør. En refleksutløsende stimulus – lys i øyet, som gir pupillsammentrekning – tvinger fram responsen. En operant foranledning gjør ikke det; den setter anledningen. Atferden skjer fordi den har lønt seg under lignende foranledninger før, ikke fordi foranledningen presser den fram. Dette skillet er selve grensen mellom respondent og operant styring, og det bor i A-leddet.

Foranledninger har også stor praktisk vekt gjennom det som kalles antesedent kontroll: å forebygge eller framkalle atferd ved å endre betingelsene før den skjer, framfor å håndtere den gjennom konsekvenser etterpå. For mange praktiske problemer er dette både mildere og mer effektivt.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Observér forskjellen på de to funksjonene i praksis. En hund som nettopp har spist seg mett, jobber tregt for godbiter, men ivrig for å få kaste ball. Samme hund, sulten og uten ballinteresse akkurat da, jobber motsatt. Ingenting ved konsekvensene har endret seg i seg selv – det er foranledningen (metthet, ballspill nettopp avsluttet) som har endret hvor mye hver konsekvens er verdt. Det er motivasjonell funksjon.

Kontrast med signalvirkning: den samme sultne hunden setter seg lynraskt når du sier «sitt», men ikke når du er stille. Ordet «sitt» endrer ikke hvor verdifull maten er; det forteller når det å sette seg blir betalt. Vil du feilsøke en hund som «ikke gjør som den skal», lønner det seg å spørre hvilken av de to jobbene foranledningen sviktet på: forsto hunden ikke at det gjaldt nå (signal), eller var den ikke motivert for det du tilbød (verdi)?

Anvendelse

Eksempel: menneskelig læring

Foranledningskontroll er halve hemmeligheten bak gode vaner. Vil du lese mer, er det lettere å legge boka på puta om morgenen (endre foranledningen) enn å tvinge deg selv hver kveld (kjempe med konsekvensene). Vil du snacke mindre, hjelper det mer å ikke ha godteriet i huset enn å nekte deg selv når skåla står framme. Du flytter kampen til før atferden skjer – der den er lettest å vinne.

Hva begrepet ikke betyr

En foranledning er ikke det samme som en årsak i dagligdags forstand. Den «forårsaker» ikke atferden alene; den påvirker sannsynligheten fordi det finnes en historie av konsekvenser knyttet til den. Fjerner du forsterkningen, mister foranledningen etter hvert sin virkning – signalet blekner.

Foranledning er heller ikke et synonym for kommando. En kommando, eller mer presist et signal, er én type foranledning med diskriminativ funksjon. Men mye som påvirker atferd på forhånd, er ikke kommandoer i det hele tatt: sult, trøtthet, tid på døgnet, hvem som er til stede. Å redusere hele A-leddet til «det jeg sier til hunden» er å gå glipp av det meste av det man kan bruke.

Vanlige misforståelser

• «Foranledningen tvinger fram atferden.» Nei, ikke i operant læring. Den signaliserer bare at atferden lønner seg nå. Forveksling med refleksutløsning – der stimulusen faktisk tvinger fram responsen – er den vanligste feilen, og den visker ut skillet mellom operant og respondent.
• «A-leddet er bare det treneren gjør før atferden.» Det treneren gjør er én del, men foranledninger omfatter alt som er til stede: motivasjon, miljø, tidligere hendelser samme dag. Mye stimuluskontroll man sliter med, ligger i foranledninger man ikke har lagt merke til.
• «Diskriminativ og motivasjonell funksjon er samme sak.» De henger ofte sammen, men er logisk atskilte: den ene sier når atferd lønner seg, den andre hvor mye konsekvensen er verdt. Å skille dem er ofte det som løser en fastlåst analyse.

Historie

Foranledningens rolle følger av B. F. Skinners treleddsanalyse av operant atferd (Science and Human Behavior, 1953): der eldre refleksmodeller lot en forutgående stimulus utløse responsen, viste Skinner at den operante foranledningen i stedet setter anledningen for atferd som formes av sine konsekvenser.

Forståelsen av A-leddet ble skjerpet betydelig av Jack Michael, som i en serie arbeider fra 1980- og 90-tallet insisterte på å skille foranledningers diskriminative funksjon (tilgjengelighet) fra deres motivasjonelle funksjon (verdi) – et skille som ryddet opp i mye begrepsforvirring og la grunnlaget for det moderne arbeidet med motivasjonelle operasjoner.

Kilder

• skinner1953
• michael1982
• catania1998