Motivasjonell operasjonMO

Fakta

Kort definisjon

En motivasjonell operasjon (MO) er en foranledning som endrer hvor virksom en konsekvens er som forsterker eller straff, og samtidig endrer hvor sannsynlig atferd som har hatt den konsekvensen, er akkurat nå. Deprivasjon og metning er de klassiske eksemplene.

Canis forklarer

Enkelt forklart

En godbit er ikke like verdifull hele tiden. For en sulten hund er den gull; for en nettopp mett hund er den nesten ingenting. Det som flyttet verdien, er en motivasjonell operasjon: noe som endrer hvor mye en konsekvens er verdt akkurat nå – og dermed hvor hardt hunden jobber for den.

Sult (deprivasjon) skrur godbitens verdi opp; å ha spist seg mett (metning) skrur den ned. Det samme gjelder alt annet hunden vil ha: en hund som har ligget inne hele dagen, betaler nesten hva som helst for å komme ut; en som nettopp har vært på to timers tur, gir blaffen i døra. Ingenting ved hunden er forandret som personlighet – bare hva ting er verdt for den her og nå.

Dette er den innsikten som forvandler «ulydighet» til noe du kan forstå og styre. Når treningen plutselig stopper, er svaret ofte ikke at hunden trosser deg, men at forsterkeren din nettopp har mistet verdi. Og det er nettopp her det store poenget i oppslaget kommer: en motivasjonell operasjon er noe helt annet enn et signal – og de to blandes sammen hele tiden, med praktiske følger.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

En motivasjonell operasjon er en foranledning som virker på motivasjonen, ikke på diskriminasjonen. Begrepet ble grunnlagt av Jack Michael, som skilte de motivasjonelle funksjonene til stimuli fra de diskriminative (1982) og innførte «etablerende operasjon» (1993); samleterminologien «motivasjonell operasjon» og den presise inndelingen under kommer fra Laraway og medarbeidere (2003).

En MO har to effekter samtidig, og de må holdes fra hverandre:

• Den verdiendrende effekten: MO-en endrer hvor virksom en konsekvens er. En etablerende operasjon (som deprivasjon) gjør forsterkeren mer virksom; en avskaffende operasjon (som metning) gjør den mindre virksom. Dette handler om konsekvensens verdi.
• Den atferdsendrende effekten: samtidig endrer MO-en hvor hyppig den atferden som har blitt forsterket av denne konsekvensen, opptrer akkurat nå. Sult øker ikke bare matens verdi – den får hunden til å lete, tigge og jobbe for mat i øyeblikket. Metning demper den samme atferden.

De to effektene er to sider av samme operasjon: å endre en konsekvens’ verdi (verdiendrende) viser seg som en endring i relevant atferd her og nå (atferdsendrende).

Det viktigste skillet i hele oppslaget: MO vs. diskriminativ stimulus. Dette paret forveksles rutinemessig, og forvekslingen har praktiske følger. Forskjellen er skarp:

• En diskriminativ stimulus signaliserer at en konsekvens er tilgjengelig – at atferd akkurat nå vil bli forsterket (fordi den er blitt det før i nettopp denne situasjonen). Den sier: «her lønner det seg.»
• En motivasjonell operasjon endrer hvor mye den konsekvensen er verdt – uavhengig av om den er tilgjengelig. Den sier: «dette betyr mye (eller lite) for deg nå.»

Kort sagt: SD-en gjelder tilgjengelighet, MO-en gjelder verdi. En mett hund som ser at godbiten er tilgjengelig (SD til stede), jobber likevel ikke – fordi MO-en har tatt bort verdien. En sulten hund uten noe signal om at mat er å få (ingen SD), leter likevel – fordi MO-en har skrudd opp verdien og drivet. Blander man de to, ender man med å «trene mer signal» når problemet er motivasjon, eller å skru på sulten når problemet er at hunden ikke vet at det lønner seg. Riktig diagnose avhenger av å holde tilgjengelighet og verdi fra hverandre.

Taksonomien – og dens ulike empiriske status. Michael delte MO-ene i to hovedtyper, og her er det viktig å være ærlig om at delene ikke står like støtt:

• Ubetingede MO-er (UMO): operasjoner som virker uten læring – deprivasjon og metning av mat, vann, søvn, sosial kontakt og liknende. Disse er godt dokumentert og lite omstridt.
• Betingede MO-er (CMO): operasjoner som har fått sin motiverende virkning gjennom læring. Michael skilte tre undertyper: den transitive (en stimulus som gjør en annen stimulus til en forsterker – som at en låst dør gjør nøkkelen verdifull), den refleksive (et forvarsel om at noe blir verre eller bedre, som gjør sin egen bortgang forsterkende), og den surrogate (en stimulus som gjennom kobling til en UMO selv kommer til å utøve samme motiverende effekt). De transitive og refleksive CMO-ene er begrepsmessig relativt klare og rimelig anvendbare; den surrogate CMO-en er den mest omdiskuterte – både om den er en distinkt, nødvendig kategori og hvor godt den er empirisk underbygd er faglig omstridt. Den bør derfor brukes med varsomhet og ikke behandles som like etablert som resten av rammeverket.

Etikken rundt bevisst deprivasjon som treningsverktøy er behandlet i foranledning og gjentas ikke her; poenget der – at motivasjon kan bygges på mange måter, og at sult er den mest inngripende – gjelder fullt ut for MO-arbeid.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Du trener midt på dagen, rett etter at hunden har spist. Responsene blir trege, og du tenker at hunden er sta. En MO-analyse gir en annen diagnose: metning har senket matens verdi (verdiendrende effekt), og dermed også hundens vilje til å jobbe for den akkurat nå (atferdsendrende effekt). Ingen ulydighet – bare en forsterker som midlertidig er verdt lite.

Observér hvordan MO og signal skiller lag i praksis. Å gjenta kommandoen tydeligere (mer «signal») hjelper ikke, for problemet er ikke at hunden er i tvil om hva som lønner seg – det er at det ikke lønner seg nok nå. Tiltaket ligger på verdisiden: tren før måltid, bruk en mer verdifull forsterker, eller korte økter før metningen setter inn. Du endrer verdien, ikke signalet.

Hva begrepet ikke betyr

En motivasjonell operasjon er ikke et signal om at forsterkning er tilgjengelig – det er en diskriminativ stimulus. MO-en endrer verdien av konsekvensen, ikke budskapet om at den er å få.

Det er heller ikke et indre «ønske» eller en følelse vi tillegger hunden. En MO er en observerbar operasjon på omgivelsene eller kroppens tilstand (timer siden mat, mengde nylig konsumert), ikke en antatt mental tilstand. Det er nettopp det som gjør den brukbar: du kan manipulere den, ikke bare gjette på den.

Vanlige misforståelser

• «Motivasjonell operasjon og signal er omtrent det samme.» Nei – dette er den viktigste forvekslingen. En SD sier at forsterkning er tilgjengelig; en MO endrer hvor mye den er verdt. Tilgjengelighet og verdi er to forskjellige ting.
• «Hunden som ikke jobber for mat, er ulydig.» Ofte er den bare mett – en avskaffende MO har senket matens verdi. Det er en motivasjonstilstand, ikke en holdning.
• «Deprivasjon er bare å sulte hunden.» For upresist, og etisk ladet – deprivasjon er én MO blant mange, og avveiningene rundt den er behandlet i foranledning.
• «Hele MO-rammeverket er like solid.» Ikke helt. Ubetingede MO-er står støtt; blant de betingede er den surrogate CMO-en faglig omdiskutert og bør brukes med forbehold.

Historie

Skillet mellom stimuli som motiverer og stimuli som signaliserer, ble skarpt formulert av Jack Michael (1982), som argumenterte for at atferdsanalysen trengte et eget begrep for de motivasjonelle foranledningene. Michael innførte «etablerende operasjon» (1993) og undertypene av betingede operasjoner. Laraway, Snycerski, Michael og Poling (2003) foreslo samleterminologien «motivasjonell operasjon» – som dekker både verdiøkende og verdisenkende operasjoner – og presiserte skillet mellom den verdiendrende og den atferdsendrende effekten. Rammeverket er i dag standard i anvendt atferdsanalyse, med den surrogate betingede operasjonen som det fortsatt omstridte hjørnet.

Kilder

• michael1982
• michael1993
• laraway2003