Funksjonskretsmodellen

Fakta

Kort definisjon

Funksjonskretsmodellen er Sven Järveruds trenivåmodell for hvordan hundens atferd styres – funksjonskretser, høgre og lägre centrum. Den er Tinbergens hierarkiske instinktmodell (1951) oversatt til nordisk brukshundspråk, framstilt av Järverud selv som hypotetisk – og med observasjoner som pekte forbi den.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Har du lært hundetrening i nordisk brukshundmiljø, har du sannsynligvis møtt denne modellen: hunden har noen store funksjonsområder – flokk, jakt, undersøking, forsvar – og atferd «filtreres» gjennom motivasjon, terskler og hemninger fram til den ene handlingen som utløses. Det er et gjennomtenkt system, og det har hjulpet generasjoner av hundeførere til å se hunden mer presist enn folkelig synsing tillot.

Modellen er verdt å forstå både for det den fikk til og for hvor den peker. Den brakte ekte etologisk kunnskap inn i et miljø som manglet den – og, som vi skal se, dens egen forfatter merket den som en antatt modell og noterte flere ting som pekte mot det som senere ble den funksjonelle analysen. Det gjør ikke modellen til en feil man ble lurt av; det gjør den til et skritt på veien, gjort av noen som selv så videre.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

I Din hund fortsätter opererer Järverud med tre nivåer. Funksjonskretsene (nivå 1) er atferder med «biologisk samhörighet» for hunden – boka behandler flokkfunksjonen, jaktfunksjonen, undersøkningsfunksjonen og forsvarsfunksjonen. Høgre centrum (nivå 2) styrer impulsene mot riktig atferdsgruppe, lägre centrum (nivå 3) mot de enkelte handlingene. Styringen skjer ved motivasjon (som «presser på»), tröskelvärde (som bremser utløsning) og hämning – en prosess Järverud kaller motivasjonsstyrt filtrering. Beteendeserier beskrives som genetisk sammenføyde handlinger i streng rekkefølge (jakthoppet), beteendesekvenser som løsere. Boka anslår at hunden har omkring 400 atferder – et tall som oppgis uten kjent kilde, og som ikke skal leses som en etablert størrelse.

Hva modellen faktisk er. Funksjonskretsen svarer til Lorenz’ reservoar, terskelverdien til ventilmotstanden, beteendeserien til instinkthandlingen. Men nivåhierarkiet med overordnede og underordnede sentre er Tinbergens revisjon (1951) – den han laget nettopp fordi Lorenz’ enkeltreservoar var utilstrekkelig. Det er verdt å si tydelig: Järverud tok ikke den enkleste og mest kritiserte versjonen, men etologiens mest sofistikerte rammeverk på sin tid. Det er et kvalitetsvalg, ikke et feilgrep. (Modellens felles svakhet med resten av den energibaserte etologien er behandlet under handlingsspesifikk energi.)

Tre steder der Järverud selv peker forbi modellen. Dette er kjernen, og det er her respekten for tradisjonen og den faglige presisjonen trekker i samme retning:

1. Han merker modellen som hypotetisk. Diagrammet bærer selv påskriften at det «hypotetiskt (förmodat)» viser hvordan atferder kan brukes i ulike funksjoner. Järverud framstiller altså ikke en fastslått mekanikk, men en antatt modell – en vitenskapelig varsomhet som fortjener kreditt.
2. En læringshistorisk formulering. Boka sier at hunden får høy motivasjon i funksjoner som stimuleres ofte. I streng Lorenz-modell akkumuleres energien når atferden IKKE utføres – her er påstanden den motsatte, og den ligger nærmere forsterkningshistorikk enn hydraulikk.
3. Form/funksjon-skillet er der. Järverud noterer at samme atferd kan fungere i ulike funksjoner: bjeffing kan utløses i trussel-, søke- og oppfordringssituasjoner, med intensitet styrt av hvilken funksjon som virker. Det er nær den funksjonelle analysen – samme topografi, ulik funksjon.

Han noterer også et unntak: undersøkningsfunksjonen har «ingen sluthandling». I en streng modell avsluttes hver funksjonskrets av en konsummatorisk handling som tømmer energien; unntaket strammer modellen, og Järverud skriver det ned i stedet for å skjule det.

Konsekvensen for hvordan vi forteller historien. Overgangen fra funksjonskretser til atferdsanalyse er derfor ikke «en villfarelse ble rettet». Den er at Järverud brukte det beste rammeverket som fantes, merket usikkerheten, og gjorde observasjoner som pekte mot en mer presis, mer påvirkbar analyse – motivasjonelle betingelser og forsterkningshistorikk i stedet for energinivåer. De to tradisjonene var samtidige, ikke sekvensielle: Skinners operante analyse var flere tiår eldre enn Järveruds bøker, og Järverud-tradisjonen definerte seg nettopp som alternativet til laboratoriebehaviorismen. Det som skjedde, var at det nordiske brukshundmiljøet med tiden skiftet forklaringsapparat. At skiftet likevel viderefører noe Järverud selv var på sporet av, gjelder observasjonene hans – de pekte den veien lenge før miljøet fulgte.

Steelman og nyanser

Driftsspråket funksjonskretsmodellen bærer, fungerer som praktisk stenografi mellom trenere som deler erfaringsgrunnlag: sier én «hunden er sterk i jaktfunksjonen», vet en kollega med samme bakgrunn omtrent hva slags hund det er snakk om. Det kommuniserer noe reelt. Kritikken her gjelder ikke den nytten, og ikke miljøet som bruker språket – den gjelder modellen brukt som forklaring på mekanikken, der energi- og nivåmetaforen ikke lenger har empirisk dekning. Å bytte forklaringsapparat er ikke å underkjenne det arbeidet som ble gjort med det gamle; det er å gjøre det neste steget de samme observasjonene inviterer til.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

En fører sier: «Denne hunden har svak forsvarsfunksjon, så vi må bygge den opp.» Det observerbare bak utsagnet er reelt og gjenkjennelig – hunden viker der en annen ville stått. Funksjonsspråket sammenfatter det godt som stenografi. Men når det skal trenes, gir en funksjonell oversettelse mer å gå på: hva utløser vikingen, hva opprettholder den (som regel at avstand til det ubehagelige lønner seg), og hvilken alternativ atferd kan bygges og forsterkes i de samme situasjonene. Legg merke til at dette ikke motsier Järverud – det fortsetter i retningen hans egen form/funksjon-observasjon peker: se hva atferden gjør, ikke bare hvilken «krets» den tilhører.

Historie

Sven Järverud (f. 1926) og Gunvor af Klinteberg-Järverud skrev lærebøker som fra 1979 lå til grunn for Svenska Brukshundklubbens kursvirksomhet, og som gjennom den norske utgaven nådde norsk brukshundmiljø. Bøkene brakte etologisk kunnskap til et felt som manglet den, og utdannet flere generasjoner hundeførere. Gjennom utgavene beveget tradisjonen seg selv mot forsterkningsbasert læring – Svenska Brukshundklubben stiller seg i dag bak «inlärning genom förstärkning». Funksjonskretsmodellen er Tinbergens hierarkiske instinktmodell (1951) i nordisk brukshunddrakt, og står som et mellomledd mellom etologiens energimodeller og den atferdsanalysen som avløste dem.

Kilder

• jarverud1986
• tinbergen1951