Handlingsspesifikk energi

Fakta

Kort definisjon

Handlingsspesifikk energi er Konrad Lorenz’ begrep (1950) i den psykohydrauliske modellen: for hvert atferdsmønster tenkes et reservoar av atferdsspesifikk energi som fylles opp og tømmes når atferden utløses. Det er kilden til «drift som nivå» – og modellen er forlatt av etologien selv.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Dette er den andre halvparten av hvorfor «drift» føles så treffende. Der Hulls drift var en årsak, er Lorenz’ energi et nivå: forestillingen om at hunden har et indre kar for hver atferd, som fylles opp over tid og tømmes når atferden får utløp. «Han har høy byttedrift» = karet er fullt og trykker på. Går det for lenge uten utløp, kan atferden komme «av seg selv» – som vann som til slutt renner over.

Bildet er intuitivt og forklarer mye vi kjenner igjen. Men da etologene faktisk undersøkte det, holdt det ikke: atferd slutter ikke fordi en energi er brukt opp, og «karet» måtte i så fall kunne fylles baklengs, mot sin egen strøm. Modellen er i dag forlatt – også av dem som lagde den.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

I The comparative method in studying innate behaviour patterns (1950) postulerte Lorenz, med inspirasjon fra William McDougall, et reservoar fylt med «reaction specific energy» for hvert atferdsmønster. Reservoaret styres av en ventil – den medfødte utløsermekanismen (IRM) – som åpnes når dyret oppfatter det riktige nøkkelstimulus. Energien tømmes da ut som en instinkthandling, atferden opphører når karet er tomt, ventilen lukkes, og energien akkumuleres på nytt. Dette er kilden til «drift som nivå». Vakuumatferd – en atferd utført helt uten utløsende stimulus – ble forklart som at trykket ble for høyt.

Kritikken som felte modellen. Robert Hinde viste at atferdsmønstre avtar fordi de blir dempet eller slått av, ikke fordi en hypotetisk energi er oppbrukt. I studien av bokfinkens mobbeatferd (1954) avtok responsen gjennom habituering – en prosess som virker på tvers av hele den hydrauliske analogien. Verre for modellen: en empirisk holdbar versjon måtte tillate «energien» å flyte tilbake oppover, mot trykkgradienten – noe som motsier hele bildet. Daniel Lehrman (1953) felte samtidig Lorenz’ skarpe skille mellom medfødt og tilegnet atferd. Tinbergen erkjente selv at den opprinnelige modellen var utilstrekkelig og la fram en mer kompleks, hierarkisk versjon (1951). Modellen er dermed forlatt av begge opphavsmennene, og moderne atferdsbiologi beskriver nervesystemet som informasjonsbehandling, ikke energiflyt.

Hvorfor dette er en reifisering. «Energien» ble aldri målt som noe annet enn atferden selv. Å behandle et nivå man bare slutter seg til fra atferd, som en konkret substans i et kar, er en reifisering – en abstraksjon gjort til ting. Det er derfor «lav matdrift» og «tom for energi» kjennes så konkrete, og likevel ikke gir noe håndtak: det finnes ingen tank å fylle.

Empirisk status

Historisk viktig, i dag svakt støttet. Den hydrauliske modellen forklarte reelle observasjoner (vakuumatferd, terskelendringer med tid), men mekanismen – energi i kar – manglet empirisk fundament og ble erstattet av bedre forklaringer (habituering, motivasjonelle betingelser, informasjonsbehandling). Det observerbare den pekte på, er ekte; forklaringen på det er forlatt.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

«Border collien må få gjete, ellers bygger byttedriften seg opp til den eksploderer.» Hør den hydrauliske modellen i klartekst: et kar som fylles, et trykk som må få utløp. Det observerbare er reelt – en hund som sjelden får bruke et sterkt atferdsrepertoar, kan bli urolig og lettutløst. Men forklaringen tåler ikke vekten: uroen forklares bedre av at miljøet gir få forsterkere for annet, av motivasjonelle betingelser og av hva hunden har lært lønner seg, enn av en energi som «renner over». Og tiltaket følger av den bedre forklaringen: gi hunden lovlige, forsterkede utløp og bygg alternativ atferd – ikke fordi du «tapper en tank», men fordi du endrer hva som lønner seg.

Vanlige misforståelser

• «Høy drift betyr et fullt energikar.» Bildet er nettopp den forlatte modellen. «Høy drift» beskriver en hund som lett og intenst utfører visse atferder – det forklares av motivasjonelle betingelser og læringshistorikk, ikke av et nivå i et reservoar.
• «Atferd stopper fordi energien er brukt opp.» Nei – den dempes eller slås av (bl.a. habituering). Energimetaforen forutså feil.
• «Modellen er etologiens offisielle syn.» Den er forlatt av etologien, inkludert av Lorenz og Tinbergen selv.

Historie

Lorenz’ psykohydrauliske modell ble kjent i engelskspråklig verden gjennom Tinbergens The Study of Instinct (1951) og preget etologien på 1950-tallet. I løpet av samme tiår ble den demontert innenfra: Lehrman felte skillet medfødt/tilegnet, Hinde viste habituering der modellen forutsa energitømming, og Tinbergen erstattet enkeltreservoaret med en hierarkisk modell. Sammen med Hulls drivreduksjon utgjør den den andre av driftsspråkets to røtter – drift som nivå ved siden av drift som årsak.

Kilder

• lorenz1950
• tinbergen1951
• hinde1954
• lehrman1953