Drivreduksjonsteori

Fakta

Kort definisjon

Drivreduksjonsteori er Clark Hulls forklaring (1943) på forsterkning: biologiske behov skaper ubehagelige indre drifter, og atferd som reduserer driften, styrkes og blir vane. Selve driftsreduksjonen er forsterkningen. Teorien ble empirisk falsifisert og er i dag forlatt.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Drivreduksjonsteori er den intuitive forklaringen de fleste bærer på uten å vite at den har et navn: hunden er sulten, sult er en ubehagelig indre tilstand, den spiser, ubehaget forsvinner – og fordi det å spise fjernet ubehaget, gjør den mer av det som førte dit. Behovet skaper en «drift», og alt som demper driften, forsterkes. Det er ryddig, mekanisk og tilfredsstillende.

Grunnen til at teorien likevel er forlatt, er ikke at den var dum – den var et seriøst forsøk på å gjøre psykologien til en eksakt vitenskap. Den er forlatt fordi dyr viste seg å arbeide hardt for ting som ikke reduserer noe behov i det hele tatt. Da sprakk selve motoren i teorien.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Clark Hull (1884–1952) ville gjøre atferd forutsigbar gjennom målbare variabler – vanestyrke, drift, insentiv – kombinert i ligninger (deduktiv behaviorisme). Kjernen i Principles of Behavior (1943) var at forsterkning er driftsreduksjon: en respons som følges av at et biologisk behov dempes, blir styrket. «Drift» var den postulerte indre energikilden som drev det hele.

De empiriske funnene som felte teorien. Problemet var forsterkere som ikke reduserte noen drift. Sheffield og Roby (1950) lot sultne rotter arbeide for ikke-nærende sakkarin – et søtstoff som umulig kunne dempe sultdriften, og som rottene ikke hadde tidligere erfaring med (så det var heller ingen betinget forsterker). Rottene arbeidet likevel. Sheffield, Wulff og Backer (1951) fant at hannrotter ble forsterket av kopulasjon selv når de ble fjernet før utløsning – forsterkning uten at kjønnsdriften ble redusert. Utforsking, lek og oppsøkende atferd, der ingen behovsreduksjon finner sted, lot seg heller ikke forklare.

Hull reviderte selv. I A Behavior System (1952) byttet han «drive reduction» ut med drive stimulus reduction: forsinkelsen mellom belønning og faktisk driftsreduksjon var for stor til å forklare læring, og sakkarin krevde en forklaring. Han konkluderte at sakkarin reduserer sultspenningen (driftsstimulusen), ikke driften selv. Det var et ærlig grep, men det reddet ikke grunnideen.

Skinners kritikk og det som kom etter. Skinner (1950) traff hele den hypotetisk-deduktive tilnærmingen: forklaringer som appellerer til postulerte indre tilstander på et annet observasjonsnivå, tilfører sjelden noe. I atferdsanalysen ble drift til slutt erstattet av motivasjonell operasjon – som peker på manipulerbare miljøbetingelser (deprivasjon, metning) der drift pekte på en uobserverbar indre kraft. Det er forskjellen: driften måtte man anta, den motivasjonelle operasjonen kan man gjøre.

Empirisk status

Historisk viktig, i dag svakt støttet. Som generell forklaring på forsterkning er teorien falsifisert – dyr arbeider påviselig for konsekvenser som ikke reduserer noe behov. Den delen som overlever, er triviell: noen forsterkere henger sammen med biologiske behov (mat for en sulten hund). Men det gjør ikke behovsreduksjon til mekanismen bak forsterkning; det gjør bare deprivasjon til én av flere betingelser som endrer forsterkerverdi – nettopp det MO fanger.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

«Hunden jobber for mat fordi den er sulten – den reduserer sultdriften.» Så langt ser drivreduksjon rimelig ut. Men se hva som skjer i vanlig trening: den samme hunden arbeider like gjerne for en ball, for å få løpe, for å jakte på en duft – ting som ikke reduserer noe biologisk behov. Og en mett hund jobber dårlig for mat, ikke fordi «driften» er borte som en tømt tank, men fordi matens verdi nå er lav. Det siste er en motivasjonell operasjon: du kan endre den ved å justere deprivasjon og variere forsterkere, uten å postulere en indre drift i det hele tatt. Observér at den mer nøkterne forklaringen gir deg noe å gjøre; driftsforklaringen gir deg bare et navn på hvorfor hunden spiste.

Vanlige misforståelser

• «Drift forklarer hvorfor hunden er motivert.» «Drift» navngir motivasjonen, den forklarer den ikke. Det påvirkbare ligger i betingelsene (deprivasjon, metning, forsterkerkvalitet), ikke i en indre tank.
• «Teorien er bare gammeldags, men i bunn og grunn riktig.» Nei – den ble falsifisert på sitt eget kjernepunkt: forsterkning krever ikke driftsreduksjon.
• «Å forkaste drift er å nekte for at hunder har behov.» Behov er reelle. Poenget er at behovsreduksjon ikke er mekanismen bak forsterkning, og at «drift» ikke er et påvirkbart håndtak.

Historie

Drivreduksjonsteorien dominerte amerikansk læringsteori på 1940- og 50-tallet som Hulls forsøk på en enhetlig, matematisk atferdsteori. Den falt på egne empiriske premisser (Sheffield & Roby 1950; Sheffield, Wulff & Backer 1951), ble revidert av Hull selv (1952), og ble i atferdsanalysen avløst av Michaels motivasjonelle operasjoner. Den er den ene av driftsspråkets to vitenskapelige røtter – den som ga oss drift som årsak; den andre, drift som nivå, kom fra etologien (se handlingsspesifikk energi).

Kilder

• hull1943
• hull1952
• sheffieldroby1950
• sheffieldwulffbacker1951
• skinner1950
• michael1982