Egenskapsforklaring

Fakta

Kort definisjon

En egenskapsforklaring tillegger individet et varig trekk og bruker trekket som årsak til individets atferd: «den gjør det fordi den er sånn». Det avgjørende er lokaliseringen – årsaken plasseres som en disposisjon i hunden selv, framfor i betingelsene rundt handlingen.

Canis forklarer

Enkelt forklart

«Han er bare en sta hund.» «Hun er engstelig av natur.» «Det er sånn tispene i den linja er.» Egenskapsforklaringen gjør atferd til et uttrykk for hvem hunden er: en fast egenskap som sitter i individet og presser atferden ut. Det er en av de mest naturlige tingene vi gjør – vi beskriver mennesker på samme måte.

Problemet er dobbelt. For det første er trekket som regel bare avlest av atferden det skal forklare («hvordan vet vi at han er sta? Han ga seg ikke»), så forklaringen løper i ring. For det andre, og mer praktisk: hvis årsaken er hvem hunden er, har du ingenting å gjøre – du kan jo ikke bytte hund. En egenskap låser problemet fast i individet, der du ikke kommer til.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Egenskapsforklaring er ikke et eget nivå av tankefeil, men en svært hyppig forekomst – et bestemt innholdsmønster som de andre ankerbegrepenes former ofte fylles med. Det som definerer den, er locus: årsaken settes i individet som en varig disposisjon (et trekk, en «natur», et temperament).

Merk at dette ikke er det samme som mentalisme. En egenskapsforklaring kan være mentalistisk («han er ulydig av vilje»), men den kan like gjerne være rent fysisk eller biologisk: «den jager fordi den er en støver», «den er sånn av rasen». Locus er individet, men innholdet trenger ikke være et indre mentalt rike – og derfor er egenskapsforklaring et eget begrep. Den tar dessuten gjerne form av en sirkelforklaring (trekket avleses av atferden og forklarer så atferden) og ender ofte som en forklaringsfiksjon (tomt), men ingen av de tre er den samme.

Det atferdsanalytiske korrektivet er ikke å nekte for at hunder er forskjellige – det er de, både i biologi og i læringshistorie. Poenget er at et trekk nesten aldri er en brukbar årsaksforklaring på en konkret handling her og nå. Selv der en disposisjon er reell (temperament, rasepreg, tidligere erfaring), virker den bare gjennom situasjonen: den samme «engstelige» hunden er trygg i ett rom og redd i et annet. Det er samspillet mellom individ og betingelser som produserer atferden – og det er betingelsene du kan endre.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

«Hun kommer ikke når jeg roper, hun er bare dominant/sta.» Egenskapen «sta» er avlest av at hun ikke kom, og brukes så til å forklare at hun ikke kom – og verre: den forteller deg at problemet er hvem hun er, altså at det ikke er noe å gjøre. Flytt blikket fra individet til betingelsene: hva konkurrerer om henne når du roper, hva har det lønnet seg å gjøre, hvor er signalet trent. Nå er «staheten» borte som forklaring, og i stedet står en konkurranse om forsterkning du kan vippe i din favør. Samme hund, samme «natur» – men plutselig et problem med håndtak.

Hva begrepet ikke betyr

Egenskapsforklaring er ikke mentalisme: trekket kan være rent fysisk («rasepreget»), og da er det ingen indre mental årsak involvert. Den er ikke sirkelforklaring i seg selv, men tar oftest sirkelform – forskjellen er at sirkelen beskriver slutningen, mens egenskapsforklaring beskriver hvor årsaken plasseres (i individet, som trekk). Og den er ikke reifisering: en egenskap kan godt behandles som et trekk uten samtidig å gjøres til en konkret ting man har en mengde av – selv om de to lett glir over i hverandre («han har mye sta i seg»). Det egenskapsforklaring – og bare den – fanger, er at forklaringen legges i individet som en disposisjon, framfor i betingelsene rundt handlingen.

Vanlige misforståelser

• «Hunder har da personlighet!» Ja. Det avvises ikke. Poenget er at et personlighetstrekk sjelden forklarer en konkret handling – trekket virker alltid gjennom situasjonen, som er der du kan gripe inn.
• «Rasepreg er da en ekte årsak.» Rasepreg er reelt, men disponerer bare; det avgjør ikke atferden uavhengig av betingelsene. «Den er en støver» forteller deg lite om hvorfor den jager her og nå.
• «Å avvise trekket er å frata hunden individualitet.» Nei – det er å flytte forklaringen dit du kan handle. Individualiteten består; det er forklaringskraften til trekket som bestrides.

Kilder

• skinner1953