Ekstinksjon (operant)

Fakta

Kort definisjon

Ekstinksjon er prosessen der en atferd som tidligere ble forsterket, slutter å bli forsterket – og derfor gradvis avtar. Atferden slokner ikke fordi den straffes, men fordi den ikke lenger lønner seg. Tidlig i forløpet øker gjerne atferdens intensitet og variabilitet før den avtar.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Ekstinksjon er enkelt i teorien: atferd som slutter å lønne seg, avtar. Hunden har lært at bjeffing på deg gir oppmerksomhet. Slutter oppmerksomheten helt, blir bjeffingen etter hvert sjeldnere. Du straffer ikke – du bare fjerner det som betalte.

Men før atferden gir seg, skjer det som regel noe du må være forberedt på: hunden prøver hardere, og prøver flere ting. Den bjeffer kraftigere og mer intenst, og den varierer – piper, gnager, dulter borti deg, tester nye vrier for å få tilbake det som pleide å virke. Denne tidlige økningen i kraft og variasjon er hovedbildet ved ekstinksjon.

Noen ganger tar dette form av et tydelig ekstinksjonsutbrudd – en markert topp i hvor ofte atferden kommer. Men det er ikke garantert. Anvendt forskning finner en slik ratetopp i under halvparten av tilfellene, og om den kommer, avhenger av situasjonen, av forsterkningshistorikken, og av om ekstinksjon brukes alene eller sammen med oppbygging av en alternativ atferd. Regn med intensitets- og variasjonsøkningen; behandle den dramatiske ratetoppen som mulig, ikke uunngåelig.

Fella er den samme uansett: gir du etter mens atferden er på sitt kraftigste – klapper hunden «bare for å få ro» – har du forsterket nettopp den villeste varianten. Og atferd som av og til belønnes, blir langt mer motstandsdyktig enn atferd som alltid ble belønnet. Halvhjertet ekstinksjon gjør problemet verre enn å ikke gjøre noe. Derfor river man sjelden bare ned: man bygger samtidig opp et akseptabelt alternativ hunden får betalt for i stedet.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Ekstinksjon er prosedyren der forsterkning av en tidligere forsterket atferd opphører, med det resultat at atferdens frekvens gradvis synker mot utgangsnivået. Den skiller seg prinsipielt fra straff: straff tilfører eller fjerner en konsekvens som reduserer atferden aktivt, mens ekstinksjon rett og slett holder tilbake forsterkeren som holdt atferden ved like. For å ekstingvere en atferd må man derfor først vite hva som forsterker den – og faktisk kunne holde den forsterkeren tilbake.

Det generelle ved forløpet er en tidlig økning i atferdens intensitet, kraft og variabilitet: organismen responderer hardere og mer vedvarende, og produserer nye varianter av atferden. Denne økte variabiliteten er ikke en bivirkning å beklage – den er selve råmaterialet shaping arbeider med, og den beskrives nærmere under ekstinksjonsindusert variabilitet. At variasjonen øker når det vante slutter å virke, er godt dokumentert og gjelder bredt.

Et diskret ekstinksjonsutbrudd – forstått som en markert, forbigående topp i responsraten – er derimot mer betinget. Anvendt forskning på mennesker (Lerman & Iwata, 1995, og senere arbeider) finner en slik ratetopp i klart under halvparten av behandlingstilfellene, og forekomsten faller ytterligere når ekstinksjon kombineres med forsterkning av en alternativ atferd framfor å brukes alene. Om et utbrudd inntreffer, avhenger altså av forsterkningshistorikken, av den konkrete situasjonen og av prosedyrevalget. Generaliteten på tvers av arter og oppsett er ikke fullt kartlagt; mye av prevalensforskningen er gjort i anvendte menneskeoppsett, og man bør være varsom med å slå fast en fast «utbruddsrate» som gjelder alle dyr og alle situasjoner.

Flere andre robuste fenomener hører med. Spontan gjenoppretting: atferden kan dukke opp igjen etter en pause, selv om den var borte. Partiell forsterkningseffekt: atferd som er forsterket intermitterende, er langt mer motstandsdyktig mot ekstinksjon enn atferd forsterket hver gang – hovedgrunnen til at halvhjertet ekstinksjon slår tilbake, siden det å gi etter i ny og ne nettopp er intermitterende forsterkning. Iblant ses også ekstinksjonsindusert aggresjon. Nettopp fordi ren ekstinksjon fjerner en atferd uten å sette noe i stedet, og fordi forløpet kan være krevende å stå i, kombineres den i anvendt atferdsanalyse typisk med differensiell forsterkning av en akseptabel erstatningsatferd. Prosedyren ble beskrevet av B. F. Skinner (1938) som en direkte følge av den operante analysen.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Hunden hopper opp på deg i det du kommer hjem, og har alltid fått hilsing og klapp for det – oppmerksomheten er forsterkeren. Du bestemmer deg for ekstinksjon: du snur deg bort, ingen blikk, ingen ord, ingen berøring, hver eneste gang, til alle fire poter er i gulvet.

Observér forløpet, ikke hva hunden «føler»: de første gangene hopper den ofte hardere og mer insisterende, og prøver nye ting – piping, dulting, å sette seg og straks hoppe igjen. Kanskje topper hyppigheten seg tydelig, kanskje ikke; begge deler forekommer. Holder du helt ut, avtar hoppingen over dager. Men merk kontrasten til det som skjer hvis du gir etter mens atferden er på sitt villeste: da forsterker du den villeste varianten, intermitterende, og neste runde blir verre. Og siden ren ekstinksjon etterlater et tomrom, lønner det seg å be om «sitt» og gi oppmerksomheten da – så hunden får en vei til det den vil ha.

Et selvstendig praktisk poeng er at den forutsigbare intensitetsøkningen må risikovurderes før du setter i gang, ikke fordi ekstinksjon er farlig i seg selv, men fordi «samme relative økning» betyr vidt forskjellige ting alt etter hvem som utfører atferden. En liten hund som skruer opp maset, er noe annet enn en stor hund med bitehistorikk som skruer opp en truatferd – og noe helt annet igjen hos dyr med stort skadepotensial. Dyretrenere som jobber med for eksempel elefant eller spekkhogger er nettopp derfor varsomme med ren ekstinksjon på atferd som kan bli farligere før den avtar. Konklusjonen er praktisk: gjør en risikovurdering av hva en midlertidig intensitetsøkning kan føre til, legg en sikkerhetsplan der det trengs, og la dette være et selvstendig argument for å kombinere med differensiell forsterkning framfor å kjøre ekstinksjon alene.

Hva begrepet ikke betyr

Ekstinksjon er ikke straff. Straff legger til en konsekvens som reduserer atferden; ekstinksjon fjerner forsterkeren som holdt den ved like. Forskjellen er ikke akademisk: ekstinksjon forutsetter at du vet hva som forsterker atferden og kan holde det tilbake, mens straff ikke gjør det.

Ekstinksjon er heller ikke det samme som «å ignorere hunden». Å ignorere virker bare hvis din oppmerksomhet var forsterkeren. Bjeffer hunden fordi bjeffingen i seg selv er forsterkende, eller fordi den jager bort forbipasserende, fjerner ikke din likegyldighet forsterkningen – da bjeffer den like glad videre mens du står og «ekstingverer» noe som aldri ble holdt oppe av deg.

Og ekstinksjon er ikke det samme som at hunden «glemmer». Atferden er ikke slettet; den er sunket i frekvens fordi den ikke lenger lønner seg, og kan vende tilbake ved spontan gjenoppretting eller hvis forsterkningen dukker opp igjen.

Vanlige misforståelser

• «Ekstinksjonsutbrudd kommer alltid.» Dette er en utbredt påstand i hundetreningslitteraturen som ikke har dekning. Det som er godt dokumentert, er den tidlige økningen i intensitet og variabilitet. En markert ratetopp – det man snevert kaller et utbrudd – ses derimot i under halvparten av tilfellene og avhenger av betingelsene; den er vanlig, men verken universell eller uunngåelig.
• «Atferden ble verre, så ekstinksjon virker ikke.» Ofte omvendt: den midlertidige økningen i kraft og variasjon er en normal del av forløpet og et tegn på at forsterkningen faktisk er borte. Å gi opp her er å belønne toppen av økningen.
• «Bare ignorer den uønskede atferden, så forsvinner den.» Bare hvis din oppmerksomhet faktisk var det som forsterket den, og bare hvis du klarer å holde det ut – hver gang. Ellers risikerer du å gjøre atferden mer motstandsdyktig.
• «Ekstinksjon er nok i seg selv.» Sjelden. Den river ned en atferd uten å bygge noe i stedet, og intensitetsøkningen kan i noen tilfeller innebære en reell risiko. I praksis kombineres den med differensiell forsterkning av en erstatningsatferd.

Historie

Ekstinksjon ble beskrevet av B. F. Skinner (The Behavior of Organisms, 1938) som en grunnleggende del av den operante analysen – motstykket til forsterkning: det som skjer når forsterkningen opphører. De tilhørende fenomenene – den tidlige økningen i intensitet og variabilitet, spontan gjenoppretting og den økte motstanden mot ekstinksjon etter intermitterende forsterkning – er senere kartlagt inngående. Den faktiske forekomsten av diskrete ekstinksjonsutbrudd i behandling ble undersøkt empirisk blant annet av Lerman og Iwata (1995) og senere arbeider, som viste at utbrudd er mindre allestedsnærværende enn tidligere antatt.

Kilder

• skinner1938
• lermaniwata1995
• catania1998