Shaping

Fakta

Kort definisjon

Shaping er en prosedyre for å bygge fram ny atferd ved å forsterke stadig nærmere tilnærminger til et mål. Man forsterker først en atferd som ligner målet, og hever så kravet gradvis – tilnærming for tilnærming – til sluttatferden er nådd.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Her er knipen: forsterkning virker bare på atferd som faktisk skjer. Men hva gjør du når målet er noe hunden aldri gjør av seg selv? Du kan ikke vente i evigheter på at den tilfeldigvis skal snurre helt rundt.

Shaping er svaret. I stedet for å vente på hele atferden, forsterker du det nærmeste hunden er akkurat nå – og flytter så målstreken bittelitt om gangen. Vil du lære hunden å snurre rundt, klikker du først bare for at den vrir hodet litt. Når det sitter, hever du lista: nå må hodet og et framben flytte seg. Så en kvart runde, så en halv, så hele. Du former atferden som en leirklump, litt om gangen.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Shaping er differensiell forsterkning av suksessive approksimasjoner mot en målatferd. «Differensiell forsterkning» betyr at noen responser forsterkes og andre ikke; «suksessive approksimasjoner» er de gradvis nærmere tilnærmingene til målet. Prosedyren ble beskrevet av B. F. Skinner (1938) og er en direkte anvendelse av operant forsterkning på atferd som i utgangspunktet ikke forekommer i ferdig form.

Nettopp derfor er metoden uunnværlig: du kan ikke forsterke en apportering som aldri forekommer, og du kan ikke forklare en hund med ord hva du er ute etter. Shaping løser dette – å få fram atferd som ennå ikke skjer, uten tvang og uten å vente på flaks. Metoden bygger på at hunden selv prøver, og at du fanger og forsterker de forsøkene som peker i riktig retning; det er også derfor den er så nært knyttet til trening der hunden deltar frivillig.

Mekanisk foregår shaping ved at kriteriet for forsterkning heves i små trinn. På hvert trinn forsterkes responser som er noe nærmere målet enn før, mens de tidligere, svakere tilnærmingene ikke lenger forsterkes. Denne selektive utvelgingen driver atferden gradvis mot sluttmålet. En praktisk tommelfingerregel er at hunden bør lykkes i minst fire av fem forsøk før kriteriet heves; hopper man for langt, uteblir forsterkningen, og atferden bryter sammen.

Metoden er senere gjort bredt kjent utenfor laboratoriet gjennom Karen Pryors arbeid med klikkertrening (1984).

Når brukes den

Shaping brukes når målatferden ikke – eller svært sjelden – forekommer spontant, slik at man verken kan fange den ferdig eller lokke den fram uten uønskede bivirkninger. Den egner seg særlig godt når man ønsker at hunden skal delta aktivt og selvstendig, som i klikkertrening. For atferd hunden allerede gjør av og til, er det ofte enklere å fange atferden (forsterke den når den tilfeldig opptrer) enn å shape den fram.

Forutsetninger

• En etablert forsterker hunden faktisk vil jobbe for.
• God timing, slik at det er den riktige tilnærmingen som forsterkes (ikke den som kommer et halvt sekund etter).
• Evne til å bryte målet ned i små nok trinn – de fleste mislykkede shaping-økter skyldes for store trinn.

Steg-for-steg-logikk

1. Definer sluttatferden konkret og observerbart.
2. Finn en tilnærming hunden allerede gjør, og forsterk den.
3. Når tilnærmingen kommer stabilt, hev kriteriet ett lite hakk.
4. Forsterk den nye, litt bedre tilnærmingen; slutt å forsterke den forrige.
5. Gjenta til sluttatferden er nådd. Gå ett trinn tilbake hvis atferden bryter sammen.

Logikken er hele tiden den samme: forsterk det som er litt nærmere målet enn før, og bare det.

Vanlige feil

• For store trinn. Kriteriet heves raskere enn hunden klarer å følge, og atferden faller fra hverandre. Løsning: mindre trinn, og hopp gjerne litt fram og tilbake så det ikke blir vanskeligere hele tiden.
• Å bli stående på ett nivå. Fordi det går bra, glemmer man å heve kriteriet, og atferden stivner på en halvferdig tilnærming.
• Å la lokket bli hengende. Å lokke hunden i gang med en synlig godbit er et legitimt første trinn – å trappe lokket gradvis ned er i seg selv shaping. Feilen er å aldri tone det ut, så hunden blir avhengig av å se godbiten (promptavhengighet) i stedet for å by på atferden selv.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Du vil lære hunden å legge seg helt flat med haka i gulvet. Hunden legger seg, men holder hodet hevet. Du starter der den er: klikk for at den ligger. Så hever du kravet – klikk bare når nesa senkes litt. Deretter når haka nærmer seg gulvet, og til slutt bare når haka faktisk hviler på gulvet.

Observer hva som skjer, ikke hva hunden «prøver på»: hvis den slutter å senke hodet, har du sannsynligvis hevet kriteriet for fort, og du går ett hakk tilbake. Du kunne fått hodet ned raskere ved å føre en godbit mot gulvet – et fullt brukbart lokk – men da må lokket tones ut etterpå, ellers senker hunden hodet bare så lenge godbiten vises.

Hva begrepet ikke betyr

Ordet «shaping» brukes om to ting som er verdt å holde fra hverandre. Som prinsipp er shaping differensiell forsterkning av suksessive tilnærminger mot en målatferd – en mekanisme, ikke en bestemt håndbevegelse. Som praktisk teknikk brukes «shaping» ofte snevrere om fri forming: å bygge atferden med lite eller ingen prompting, ved å vente på og fange hundens egne forsøk. Mye forvirring forsvinner idet man vet hvilken av de to man snakker om.

Nettopp derfor er det upresist å si at «shaping er ikke lokking». Å trappe et lokk gradvis ned – en stor bevegelse blir til en mindre, til hunden gjør atferden helt uten lokk – er suksessive tilnærminger mot målet, altså shaping som prinsipp. Lokking er i utgangspunktet bare en prompt: en foranledning som hjelper atferden i gang. Den reelle innvendingen er ikke at lokking «ikke er shaping», men at prompten må tones ut. Blir lokket hengende, risikerer du promptavhengighet: hunden gjør atferden bare når godbiten vises, og har lært å følge et synlig lokk framfor å by på atferden selv. Fri forming velges ofte nettopp for å unngå den fella fra starten.

En siste presisering: en målatferd er sjelden komplett før den også står i sine stimulusrelasjoner. Du former ikke bare topografien – hvordan bevegelsen ser ut – men hele treleddskontingensen: at atferden skjer under de rette foranledningene og møtes av de rette konsekvensene. Å «shape en atferd» og «å få den under signal» er derfor ikke to fremmede operasjoner, men to sider av å forme den fullstendige sammenhengen atferden inngår i.

Vanlige misforståelser

• «Shaping er bare å klikke masse.» Nei – det avgjørende er den differensielle forsterkningen: at kriteriet heves, slik at bare stadig bedre tilnærminger betaler seg.
• «Hunden må skjønne hva jeg er ute etter.» Den trenger ingen forståelse av målet. Den prøver, og de forsøkene som forsterkes, blir hyppigere.

Historie

Shaping ble beskrevet av B. F. Skinner (1938) som en konsekvens av operant forsterkning, og illustrert i hans arbeid med å forme fram atferd hos forsøksdyr trinn for trinn. Metoden ble brakt ut til praktiske dyretrenere og hundeeiere særlig gjennom Karen Pryor, hvis Don’t Shoot the Dog! (1984) gjorde forsterkningsbasert shaping allment kjent.

Kilder

• skinner1938
• pryor1984