Konstruksjonell tilnærming

Fakta

Kort definisjon

Den konstruksjonelle tilnærmingen er en orientering, formulert av Israel Goldiamond, der målet er å bygge opp ønskede atferdsrepertoarer fra det individet allerede kan, framfor å fjerne problematferd. Den setter konstruksjon av nye repertoarer, ikke eliminering, som utgangspunkt for endring.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Still deg et enkelt spørsmål neste gang en hund gjør noe uønsket: vil jeg bli kvitt noe, eller vil jeg bygge noe? De fleste starter med det første – «hvordan får jeg slutt på gjøingen, hoppingen, voktingen?» Den konstruksjonelle tilnærmingen snur spørsmålet: hva vil jeg at hunden skal gjøre i stedet, og hvordan bygger jeg det opp fra noe den allerede mestrer?

Det høres som en liten forskjell, men den forandrer alt. Når målet er å fjerne en atferd, sitter du igjen med et tomrom – hunden vet hva den ikke skal gjøre, men ikke hva den skal gjøre. Når målet er å konstruere et repertoar, ender du med en hund som kan noe nytt og nyttig, og den gamle atferden mister ofte plassen sin på kjøpet, uten at du gikk direkte til angrep på den.

Goldiamonds grunnidé var at dette ikke bare er hyggeligere, men ofte klokere: du tar utgangspunkt i det hunden faktisk får til her og nå, og bygger videre derfra – i stedet for å definere hunden ut fra det som er «galt». Det er en holdning like mye som en teknikk: se etter byggematerialet, ikke bare brannen som skal slukkes.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Den konstruksjonelle tilnærmingen er en orientering innen atferdsanalysen – en måte å stille problemet på – snarere enn en enkeltstående metode. Den ble formulert av Israel Goldiamond i «Toward a constructional approach to social problems» (1974), og kjerneskillet han trakk opp, bærer hele tilnærmingen: skillet mellom en konstruksjonell og en eliminativ (patologiorientert) modell for endring.

Den eliminative modellen spør «hva er galt, og hvordan fjerner vi det?» og retter tiltaket mot å redusere eller undertrykke problematferd. Den konstruksjonelle modellen spør «hvilket repertoar ønsker vi, og hvordan bygger vi det fra klientens nåværende relevante repertoar?» og retter tiltaket mot å etablere ønsket atferd. Ofte forsvinner problematferden som en bivirkning når et mer effektivt alternativ tar over funksjonen – men eliminering er en mulig konsekvens, ikke målet.

Et sentralt analytisk trekk hos Goldiamond er at atferd forstås innenfor et nonlineært kontingensbilde: problematferd behandles ikke som en isolert defekt, men som noe som gir mening i lys av hele settet av tilgjengelige konsekvenser og alternativer. Å endre atferd handler da om å endre dette landskapet – gjøre ønsket atferd til den bedre veien – snarere enn å bekjempe symptomet direkte.

Presis attribusjon – hva er Goldiamonds, og hva er senere? Dette er verdt å holde ryddig:

• Goldiamond (1974) står for selve den konstruksjonelle orienteringen, skillet konstruksjonell/eliminativ, og den tidlige formen for nonlineær kontingensanalyse.
• Videreutviklingen av nonlineær kontingensanalyse som et mer utfoldet analytisk verktøy er særlig knyttet til T. V. Joe Layng og Paul Thomas Andronis, som førte Goldiamonds program videre etter hans død.
• Inngangen til dyre- og hundetrening er nyere og skjedde i praksismiljøet, tydeligst gjennom konstruksjonell aggresjonsbehandling (Constructional Aggression Treatment, CAT), utviklet av Jesús Rosales-Ruiz og Kellie Snider på 2000-tallet. Dette er en anvendelse av orienteringen, ikke Goldiamonds eget arbeid, og bør krediteres deretter.

Fordi kjernen her er en definisjon av en orientering, graderes den ikke med evidensskalaen. De empiriske spørsmålene ligger et hakk ned, i de konkrete metodene den har avfødt: der er evidensen ujevn. Enkeltmetoder som CAT har lovende praksisrapporter og noe forskning, men et samlet sett fortsatt begrenset kontrollert dokumentasjon – styrken vurderes i hvert enkelt metodeoppslag, ikke her.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

En hund bjeffer og kaster seg fram mot andre hunder på tur. Den eliminative refleksen er å spørre «hvordan stopper jeg utbruddet?» – og gå løs på bjeffingen direkte.

En konstruksjonell lesning starter et annet sted: hva vil vi at hunden skal gjøre når den ser en annen hund, og hva kan den allerede som vi kan bygge på? Kanskje mestrer den å ta øyekontakt med eier på et rolig sted. Da bygges det repertoaret gradvis nærmere utløseren – se hund, sjekk inn med eier, få betalt – slik at hunden får en brukbar, innøvd ting å gjøre i møtet, som gir tilgang til det den trenger (avstand, trygghet, forsterkning). Observér at vi ikke jaktet på bjeffingen; vi konstruerte et alternativ som gjør bjeffingen mindre nødvendig. Når det nye repertoaret vinner, taper det gamle plass – som en konsekvens, ikke som det vi angrep.

Hva begrepet ikke betyr

Konstruksjonell tilnærming er ikke en enkelt metode eller oppskrift. Det er en orientering – et valg om hvor man starter (bygge ønsket repertoar) – som kan realiseres gjennom mange konkrete framgangsmåter.

Den er heller ikke det samme som «å bare være snill» eller «å ignorere problematferd». Problematferden tas på fullt alvor; poenget er strategisk, ikke sentimentalt: å bygge et alternativ er ofte en mer effektiv vei til varig endring enn å angripe symptomet.

Og «konstruksjonell» skal ikke forveksles med konstruktivisme i pedagogisk eller erkjennelsesteoretisk forstand – ordlikheten er tilfeldig. Her betyr «konstruksjonell» at man konstruerer repertoarer.

Vanlige misforståelser

• «Konstruksjonell tilnærming betyr at man aldri reduserer atferd.» Ikke helt. Reduksjon kan godt skje – men som en følge av at et bedre alternativ tar over, ikke som det direkte målet. Startpunktet er konstruksjon.
• «Det er bare et fint ord for positiv forsterkning.» Nei. Forsterkning er en prosess; den konstruksjonelle tilnærmingen er en orientering om hvordan man stiller problemet (bygge vs. eliminere). De henger sammen, men er ikke det samme.
• «Alt dette er Goldiamonds fortjeneste.» Grunnideen er hans (1974). Men den utfoldede nonlineære kontingensanalysen (Layng, Andronis) og anvendelsen i hundetrening (CAT; Rosales-Ruiz og Snider) er senere videreutvikling og bør krediteres dem.

Faglig uenighet og nyanser

Selve orienteringen – at det ofte er klokere å bygge ønsket atferd enn å bekjempe uønsket – er lite kontroversiell som holdning; den ligger tett på hvordan mye moderne, forsterkningsbasert trening allerede tenker. Uenigheten melder seg først ett hakk ned, ved de konkrete metodene. Hvor godt en spesifikk konstruksjonell prosedyre som CAT virker, sammenlignet med etablerte alternativer (for eksempel systematisk desensitivisering og motbetinging), er et empirisk spørsmål med foreløpig begrenset kontrollert evidens, og det avgjøres i metodeoppslagene, ikke av orienteringen selv. Her presenteres den konstruksjonelle tilnærmingen som en verdifull og velbegrunnet måte å stille problemet på – uten å love at enhver metode som bærer navnet, er like godt dokumentert.

Historie

Den konstruksjonelle tilnærmingen ble formulert av Israel Goldiamond i «Toward a constructional approach to social problems» (1974), som et alternativ til den patologiorienterte modellen i klinisk arbeid. Goldiamond utviklet også nonlineær kontingensanalyse som analytisk verktøy. Etter hans død ble programmet ført videre særlig av T. V. Joe Layng og Paul Thomas Andronis. Inn i dyre- og hundetreningen kom tilnærmingen først på 2000-tallet, tydeligst gjennom konstruksjonell aggresjonsbehandling (CAT) utviklet av Jesús Rosales-Ruiz og Kellie Snider – en anvendelse som har gjort orienteringen kjent langt utenfor sitt kliniske opphav.

Kilder

• goldiamond1974