Målrepertoar

Fakta

Kort definisjon

Et målrepertoar er beskrivelsen av hva individet skal gjøre når målet er nådd: hvilke atferder, under hvilke betingelser, i observerbare termer. Det formuleres som noe som skal etableres, ikke som noe som skal fjernes, og bygges av atferd individet allerede utfører.

Canis forklarer

Enkelt forklart

De fleste treningsoppdrag begynner med en klage. Hunden hopper på gjestene, drar i båndet, bjeffer når det ringer på. Klagen sier hva som skal bort, og det føles som et mål. Det er det ikke.

Goldiamond illustrerte hvorfor med et spørsmål han stilte en pasient: hva er datoen i dag? Det finnes ett riktig svar. Antallet gale svar er ubegrenset. Skal du finne fram til den riktige datoen ved å utelukke gale, kan du holde på lenge – og du kan gjøre det i årevis uten å komme nærmere. «Ikke hoppe» er på nøyaktig samme måte ikke én atferd. Det er alt annet enn å hoppe: å stå, å ligge, å bjeffe, å løpe rundt bordet, å tygge på skoen til gjesten. Hunden som slutter å hoppe, må gjøre noe i stedet, og har du ikke bestemt hva, bestemmer situasjonen det for deg.

Et målrepertoar er det ene svaret skrevet ned. Ikke «hunden skal være rolig med gjester», men: når det ringer på, går hunden til plassen sin og blir liggende til du sier fra, og når den så hilser, har den alle fire beina i bakken. Nå har du noe du kan se, telle, filme og øve på – og noe du kan se at du nærmer deg.

Og her kommer det som overrasker folk mest: byggematerialet er ikke noe nytt. Hunden går allerede til plassen sin når du spiser. Den ligger allerede stille i timevis. Den står allerede med fire bein i bakken det meste av dagen. Alle delene finnes. Jobben er å få dem til å opptre under de rette betingelsene, ikke å skape dem fra ingenting.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Målrepertoaret er det første av fire elementer i det Goldiamond (1974) kaller et programkontrakt-format, hentet fra programmert undervisning: (1) mål, eller eksplisitt formulerte utfall, (2) det nåværende repertoaret som er relevant for utfallet, (3) stegene som skal formidle mellom nåværende repertoar og målrepertoar, og (4) et system av konsekvenser som opprettholder framdriften. Formulert som spørsmål: hvor er vi nå, hvor skal vi, hvordan kommer vi dit, og hvordan holder vi det gående.

Innenfor den konstruksjonelle tilnærmingen er det første elementet der de to orienteringene skiller lag. Goldiamond definerer den konstruksjonelle orienteringen som en orientering hvis løsning på problemer er konstruksjon av repertoarer – eller gjeninnsetting av dem, eller overføring til nye situasjoner – framfor eliminering av repertoarer. Den patologisk orienterte tilnærmingen retter seg mot å lindre eller fjerne plagen. Målformuleringen er stedet dette valget faktisk tas.

Forskjellen er ikke en omskrivning

Det er nærliggende å tro at «etablere flyt» og «fjerne stamming» er samme mål sagt på to måter. Goldiamonds eget eksempel viser at det ikke stemmer. I en serie behandlingstimer kan man gradvis redusere stamming og dermed øke andelen flytende ord. Man kan også gradvis innsette og utvide et bestemt flytmønster – tale med tydelige overganger – og dermed øke andelen flytende ord og redusere stammingen. Måler man utfallet som «andel flytende ord», ser de to like ut. Måler man det som hvilket mønster som er etablert, er de forskjellige. Og da må også treningsprosedyrene og de øvrige programelementene være forskjellige.

Det er dette som gjør målrepertoaret til mer enn en språklig høflighet: det avgjør hvilke data du samler inn. Skal du fjerne noe, leter du etter det som er galt eller mangler. Skal du bygge noe, må du lete etter hvilke repertoarer som finnes, er tilgjengelige og virker. To ulike datagrunnlag, som Goldiamond påpeker – og de samme observasjonene leses forskjellig i de to. Symptomet kan leses som en patologi som skal spesifiseres, eller som et repertoar som er tilgjengelig for konstruksjon, og som en pekepinn om hvilke forsterkere som faktisk betyr noe for individet.

Hvorfor «hva som skal bort» ikke fungerer som mål

Goldiamonds argument er et mengdeargument: settet av elementer som ikke har med problemet å gjøre, er som regel langt større enn settet som har det. Datoeksempelet over er hans. Der løsningen krever at et repertoar etableres, får en eliminativ tilnærming derfor et strukturelt problem – den peker mot en mengde uten nedre grense, mens den konstruksjonelle peker på ett bestemt sted.

Han knytter dette til et velkjent kontingensproblem: undertrykkes ett mønster med straff eller ekstinksjon, og mønsteret tidligere har vært forsterket periodisk, kan resultatet bli perseverasjon – mønsteret består, og et element fra settet av effektive alternativer dukker likevel ikke opp. Uten et definert målrepertoar er det ingenting som styrer hvilken atferd som skal ta plassen.

Dette er et resonnement om hvordan målformuleringer virker, ikke en dokumentert sammenligning av utfall. Hvorvidt konstruksjonelt anlagte programmer gir bedre resultater enn eliminative i en gitt anvendelse, er et empirisk spørsmål som avgjøres i det enkelte metodeoppslaget, ikke her.

Hva som kreves av et målrepertoar

Fire krav følger av rollen elementet har i programmet:

1. Observerbart. Målet må beskrive atferd – noe som kan ses, telles eller tidfestes av to personer uavhengig av hverandre. «Trygg», «rolig» og «motivert» er ikke repertoarer, og et mål formulert i slike ord kan verken trenes mot eller sjekkes.
2. Med betingelsene. Atferd er alltid atferd under bestemte foranledninger. Et målrepertoar uten situasjon er ufullstendig: når det ringer på, mens du er borte, når en annen hund passerer på fortauet.
3. Med kriterium. Hvor lenge, hvor mange ganger, hvor pålitelig. Uten et kriterium finnes det ikke noe punkt der målet er nådd, og heller ingen målestokk for framgang.
4. Byggbart fra det som finnes. Elementene i målrepertoaret skal kunne spores til atferd individet allerede utfører et sted, i en eller annen form. Det er dette som gjør målet til et program og ikke et ønske.

Topografi og funksjon

Målrepertoaret beskrives i form – hva som gjøres, under hvilke betingelser – men det velges ut fra funksjon. Et alternativ som ikke gir tilgang til det den gamle atferden ga, konkurrerer dårlig med den. Derfor hører spørsmålet «hva har den gamle atferden produsert?» hjemme allerede i målformuleringen, ikke først i valget av prosedyre; det er den samme analysen som ligger til grunn for en funksjonell atferdsvurdering. To målrepertoarer som ser like ut på papiret, kan være helt ulike mål dersom atferden de beskriver har ulik funksjon.

Steg-for-steg-logikk

1. Ta imot klagen, men stopp ikke der. Klagen er utgangspunktet og en viktig kilde til data – den forteller hva som har virket for individet så langt. Den er bare ikke målet.

2. Still det konstruksjonelle spørsmålet. Hva skal skje i stedet, sett fra utsiden, av en som ikke kjenner hunden? Svaret skal kunne filmes.

3. Skriv målet som atferd, betingelse og kriterium. «Når X skjer, gjør hunden Y, i Z minutter / N ganger av ti.» Mangler ett av de tre leddene, er målet ikke ferdig.

4. Finn byggematerialet. Gå gjennom målrepertoaret ledd for ledd og spør hvor hunden allerede gjør dette – i et annet rom, med lavere vanskelighetsgrad, i en annen sammenheng. Finner du ingenting, er målet enten for stort eller feil beskrevet.

5. Sjekk funksjonen. Hva har den gamle atferden produsert – oppmerksomhet, avstand, tilgang, bevegelse framover? Gir målrepertoaret tilgang til det samme? Hvis ikke, konkurrerer det ikke.

6. Sjekk at målet kan måles. Varighet, frekvens, andel vellykkede forsøk. Et mål du ikke kan se framgang mot, gir deg ingen beskjed om når du skal heve kriteriet.

7. Sjekk hvem målet tilhører. Goldiamond skrev inn dette som en kontrakt mellom parter, med rett til reforhandling. I hundetrening er eieren den som formulerer målet, mens hunden er den som lever i betingelsene – da er det en del av jobben å vurdere om målrepertoaret er mulig og rimelig for hunden som faktisk står der.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Klagen: «Hunden hopper på alle som kommer på besøk. Vi vil at den skal slutte.»

Eliminativ målformulering: hunden skal slutte å hoppe på gjester. Legg merke til hva den ikke sier: den sier ingenting om hva hunden skal gjøre i de tjue sekundene mens gjesten henger av seg jakka. Alt annet enn å hoppe teller som suksess – også å bjeffe, å sirkle rundt gjesten eller å trekke seg unna og gnage på dørkarmen.

Målrepertoar, samme situasjon:

Når det ringer på, går hunden til plassen sin i gangen og legger seg. Den blir liggende mens døra åpnes og gjesten kommer inn og tar av seg ytterklærne, minst tretti sekunder. På signal reiser den seg, går bort til gjesten og hilser med alle fire beina i bakken. Dette skal gjelde ni av ti påringninger, også når gjesten er en hunden kjenner godt.

Byggematerialet finnes allerede: hunden går til plassen sin når familien spiser, den ligger stille i lengre perioder hver dag, og den står med fire bein i bakken det aller meste av tiden. Ingen av delene er nye. Det som mangler, er stimuluskontroll – at ringeklokka, ikke matlukten, er det som setter i gang turen til plassen – og varighet under nettopp de betingelsene der det er vanskeligst.

Funksjonssjekken: hoppingen har med all sannsynlighet produsert oppmerksomhet fra gjesten. Da må målrepertoaret også gi tilgang til gjesten – hilsingen på signal er ikke pynt i målformuleringen, den er det som gjør at det nye repertoaret kan konkurrere. Et målrepertoar som ender med at hunden blir liggende på plassen resten av kvelden, ville fjernet nettopp den forsterkeren som holdt hoppingen i gang, og programmet ville vært tyngre å drive.

I byggeperioden hører det med å hindre at hunden får øve på det gamle mønsteret hver gang det faktisk ringer på: bånd på, hunden i et annet rom, eller avtale med gjesten om å vente ute et øyeblikk. Hver påringning som ender i hopping, er en gjennomført læringsomgang med feil innhold.

Anvendelse

Eksempel: menneskelig læring

Goldiamonds eget arbeid med taleflyt viser skillet i sin reneste form. To programmer kan gi samme tall på utfallsmålet «andel flytende ord», men være ulike programmer:

• Eliminativt: reduser stammingen gradvis. Målet er definert ved fraværet av et mønster, og prosedyrene retter seg mot forekomstene av det.
• Konstruksjonelt: innsett og utvid et bestemt talemønster med tydelige overganger mellom lydene, og utvid det til stadig flere situasjoner. Målet er definert ved et mønster som skal være på plass, og prosedyrene retter seg mot å bygge det.

Utfallet ser likt ut i statistikken. Repertoaret som står igjen, gjør det ikke – og det er repertoaret personen skal leve med etterpå.

Hva begrepet ikke betyr

Ikke det samme som målatferd. En målatferd er én definert respons man teller og arbeider med. Et målrepertoar er et sett av atferd knyttet til bestemte betingelser, ofte i en bestemt rekkefølge, med kriterier. Hilseeksempelet over inneholder minst fire målatferder. Skillet er ikke pedantisk: en enkelt målatferd kan trenes uten at noen har bestemt hva som skal skje resten av tiden, og det er nettopp der eliminative opplegg pleier å ryke.

Ikke en tilstand. «Måltilstand» er en utbredt, men misvisende skrivemåte. Et repertoar er noe individet gjør, ikke noe det er i eller har. Så snart målet formuleres som en tilstand, kommer verbene som avslører det – gi hunden trygghet, bygge ro, skape motivasjon – og da er målet ikke lenger noe man kan observere eller trene mot. «Trygghet» er ikke et repertoar. «Ligger på plassen sin mens du er borte» er det.

Ikke en verdi eller et ønske. «En veloppdragen hund», «en hund vi kan ha med overalt» og «en hund som stoler på oss» er utgangspunkter for en samtale, ikke målrepertoarer. De forteller ikke hva noen skal gjøre, og de gir ingen beskjed om når man er i mål.

Ikke atskilt fra «terminalt repertoar». Goldiamond bruker både «target repertoire» og «terminal repertoires» om det samme; «terminal» er arven fra programmert undervisning, der et program er definert av repertoaret man går inn med og repertoaret man går ut med. Canis hevder ingen forskjell mellom de to uttrykkene.

Vanlige misforståelser

• «Konstruksjonell målformulering betyr at man ikke skal snakke om problemet.» Nei. Klagen er utgangspunktet, og problematferden er en av de viktigste informasjonskildene man har – den viser hvilke konsekvenser som faktisk virker for dette individet. Det som flyttes, er hva målet er, ikke hva man ser på.
• «Det er bare å snu setningen.» Nei. «Slutte å dra i båndet» og «gå med slakk line ved siden av føreren» peker mot ulike datagrunnlag og ulike prosedyrer, selv når de gir samme tall til slutt. Blir omformuleringen bare språklig, står man igjen med det eliminative programmet under et penere navn.
• «Målrepertoaret må være noe individet ikke kan fra før.» Som regel omvendt. Det vanligste er at alle delene finnes, og at det som mangler er hvilke betingelser de opptrer under, hvor lenge de varer, eller hvor pålitelige de er.
• «Et godt målrepertoar gjør problematferden overflødig av seg selv.» Ofte, men ikke automatisk. Det skjer når det nye repertoaret gir tilgang til det samme som det gamle ga, og lettere. Er den gamle atferden fortsatt den billigste veien til forsterkeren, hjelper det ikke hvor godt målet er skrevet.

Historie

Begrepet stammer fra Israel Goldiamonds «Toward a constructional approach to social problems» (1974), der den konstruksjonelle orienteringen ble formulert. Rammeverket med fire programelementer er hentet fra programmert undervisning, og terminologien bærer preg av det: Goldiamond skriver om «targets», «target repertoire» og – i kontraktsskjemaene sine – «Goals: Terminal repertoires» satt opp mot «CURRENT relevant repertoire». Uttrykket «goal repertoire» finnes ikke i artikkelen. Den norske termen «målrepertoar» er valgt av Canis.

Goldiamond formulerte begrepet i klinisk sammenheng, som del av en kontrakt mellom klient og konsulent, med målene skrevet ned og åpne for reforhandling. Programmet ble ført videre av T. V. Joe Layng og Paul Thomas Andronis, og kom inn i dyre- og hundetreningen først på 2000-tallet, tydeligst gjennom konstruksjonell aggresjonsbehandling (CAT) – der målrepertoaret er selve inngangen til analysen.

Kilder

• goldiamond1974