Prompt

Fakta

Kort definisjon

En prompt er en midlertidig, supplerende foranledning som gjør atferden sannsynlig før den er kommet under kontroll av signalet den til slutt skal styres av. Prompten er hjelp, ikke signal, og skal tones ut – en prompt som blir stående, er blitt en del av stimuluskontrollen.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Du holder godbiten over snuten, hunden setter seg. Du peker mot matta, hunden går dit. Du bøyer deg litt framover, og hunden kommer. Alle tre er prompter: hjelp du legger inn for å få atferden til å skje i det hele tatt, slik at du har noe å forsterke.

Det er ingenting galt med hjelp. Uten den ville de fleste treningsoppgaver stått bom stille, for du kan ikke forsterke noe som aldri skjer. Men hjelpen har en innebygd utløpsdato, og det er her det går galt for de fleste: prompten skal ut igjen.

Tenk på et stillas. Du setter det opp for å bygge veggen, ikke fordi bygget skal ha et stillas. Blir stillaset stående, har du ikke lenger en vegg som står av seg selv – du har en vegg som står fordi stillaset er der. Nøyaktig det samme skjer med hunden som bare legger seg når hånden peker mot gulvet, eller bare kommer når du bøyer deg framover. Den har lært noe helt riktig; den har bare lært det om feil ting.

Derfor er ikke utoningen en avslutning man kommer til hvis man rekker det. Den er halve prosedyren, og den bør planlegges før du legger inn hjelpen i det hele tatt.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

En prompt er en supplerende foranledning: en stimulus som legges til i situasjonen for å gjøre en respons sannsynlig før responsen står under kontroll av den diskriminative stimulusen den til slutt skal styres av. Prompten løser et bestemt problem, og bare det: forsterkning virker på atferd som forekommer, og en atferd som ikke forekommer, kan ikke forsterkes. Prompten framkaller den første forekomsten.

To ting følger av definisjonen, og de er begge praktiske.

Prompten er per definisjon midlertidig. Dette er ikke en anbefaling om god treningsskikk – det ligger i begrepet. En prompt som ikke tones ut, slutter å være en prompt: den er blitt en del av den stimuluskontrollen atferden står under. Da er ikke resultatet «en atferd med litt hjelp», men en annen atferd enn den man trodde man trente: hunden har lært å følge hånden, ikke å legge seg på signal.

Prompten er ikke det du vil ha kontroll fra. Målet er alltid at en annen stimulus – et ord, et håndtegn, en situasjon – skal overta rollen. Selve flyttingen er overføring av stimuluskontroll, og mekanismen i den er behandlet der. Her er poenget hva prompten er før flyttingen skjer, og hva som blir igjen hvis den ikke skjer.

Prompt og SD: samme plass foran responsen, ulik rolle

Både prompten og den diskriminative stimulusen står foran responsen, i A-leddet av treleddskontingensen. Forskjellen er ikke hvor de står, men hvilken rolle de har i planen:

Legg merke til at dette er en forskjell i funksjon og hensikt, ikke i form. Den samme håndbevegelsen kan være en prompt i uke én og et signal i uke seks. Det avgjørende er ikke hvordan den ser ut, men om den er ment å bli stående. Derfor kan man ikke klassifisere en stimulus som prompt eller SD ved å se på den – man må vite hva den gjør, og hva planen med den er.

Promptfamilien

Prompter deles konvensjonelt i to grupper etter hva de virker på:

Responsprompter legges til responsen – de handler om hva treneren gjør:

• fysisk prompt – å føre kroppen (en hånd på bogen som fører hunden ned i sitt)
• gestprompt – en peking eller håndbevegelse
• modellprompt – å vise atferden, typisk med en annen hund eller med egen kropp
• verbal prompt – ekstra ord ut over selve signalet, som oppmuntring underveis
• lokk – mat eller leke ført langs en bane, behandlet i sitt eget oppslag om lokking

Stimulusprompter endrer selve stimulusen atferden skal styres av – de gjør den riktige stimulusen lettere å skille ut, ved å gjøre den større, sterkere, nærmere eller mer iøynefallende, eller ved å plassere den fordelaktig (posisjonsprompt).

Skillet har praktisk betydning for utoningen: en responsprompt tones ut ved at treneren gjør mindre, mens en stimulusprompt tones ut ved at selve stimulusen gradvis føres tilbake til sin naturlige form. Familien har egne oppslag under arbeid – prompthierarki, fysisk prompt, modellprompt, verbal prompt, gestprompt, posisjonsprompt og stimulusfading.

Utoning er halve prosedyren

Fordi prompten er midlertidig per definisjon, hører utoningen til begrepet og ikke til en fotnote. Tre framgangsmåter er etablert praksis:

1. Mest-til-minst. Start med den kraftigste hjelpen og reduser den trinnvis. Gir få feil tidlig, men krever disiplin: det er her prompter blir hengende.
2. Minst-til-mest. Gi først anledning uten hjelp, og legg på mer hjelp bare når det trengs. Reduserer risikoen for avhengighet, men produserer flere mislykkede forsøk.
3. Tidsforsinkelse. Behold hjelpen uendret, men vent stadig lenger mellom signalet og prompten, slik at den lærende får anledning til å komme først. Prompten blir dermed overflødig framfor svakere.

Hvilken av dem som er best egnet, avhenger av oppgaven og av hvor kostbart et mislykket forsøk er. Å rangere dem generelt krever empiri som ikke er gjennomgått her.

Det empiriske grunnlaget for at gradvis utoning i det hele tatt lar seg gjøre uten at atferden bryter sammen, er derimot solid for stimulusfading, og det er verdt å gjengi presist. Terrace (1963) viste at responser på S− – «feil» – ikke er en nødvendig betingelse for at en operant diskriminasjon dannes: begynner diskriminasjonstreningen tidlig, og skiller S+ og S− seg først i lysstyrke og varighet, kan S− gradvis endres til de bare skiller seg i bølgelengde, uten at feil oppstår underveis. Dette er etablert prinsipp i den forstand at det er et replisert laboratoriefunn med en klar mekanisme. To presiseringer hører med. For det første fant Terrace at fuglene som lærte med feil, i tillegg viste tre ting de feilfrie ikke viste: «emosjonelle» responser i nærvær av S−, økt responsrate til S+, og sporadiske utbrudd av responser mot S−. For det andre gjelder funnet stimulusfading – en gradvis endring av selve diskriminandumet – og ikke uttoning av responsprompter. At den samme logikken bærer for fysisk hjelp og håndtegn, er en rimelig utvidelse, ikke noe Terrace viste.

Sidman (2010) trekker den slutningen som er mest verdt å ta med seg inn i praktisk trening: ved fading ligger den gradvise prosessen i omgivelsene, ikke i den lærende. Materialet endres gradvis; eleven lærer plutselig. Kontinuiteten er i lærerens atferd, ikke i elevens. Overført til hundetrening: den jevne kurven du ser, er din egen nedtrapping. Hunden «forstår» ikke gradvis – du gjør hjelpen gradvis mindre.

Promptavhengighet er en observasjon, ikke en karakteristikk

Promptavhengighet betyr at atferden kommer under kontroll av hjelpen i stedet for av den tiltenkte stimulusen. Ordet beskriver et forhold mellom atferd og omgivelser, ikke en egenskap ved individet – det er ikke slik at hunden «er blitt hjelpeløs» eller «har mistet selvstendigheten». Diagnosen stilles ved en test, ikke ved en vurdering:

Gi signalet uten prompten, ti ganger. Tell hvor mange ganger atferden kommer.

Kommer den ni av ti, er kontrollen overført. Kommer den to av ti, står atferden fortsatt under kontroll av hjelpen, og du vet nøyaktig hva du skal gjøre – gå tilbake og ton ut mer gradvis. Formuleringen «hunden er blitt promptavhengig» er en observasjon om stimuluskontroll, og skal kunne erstattes av tallet fra testen uten tap.

Dette er samme feilkilde som STYLEGUIDE-vakten om forsterkning kontra stimuluskontroll peker på: når «hunden lærte å følge den synlige godbiten» framstilles som en forsterkningseffekt, er den egentlige diagnosen en prompt som ikke er tonet ut.

Steg-for-steg-logikk

1. Bestem hva som skal styre atferden til slutt. Signalet, situasjonen, eller begge. Uten dette punktet har du ingenting å tone ut mot.

2. Velg svakest mulig prompt som faktisk virker. Jo kraftigere hjelp, jo lengre vei tilbake. En peking er lettere å tone ut enn en hånd på bogen.

3. Planlegg utoningen før du bruker prompten første gang. Skriv ned trinnene: full bevegelse, halv bevegelse, antydning, ingenting. Det er nedtrappingen som er treningsplanen, ikke prompten.

4. Ton ut i små nok trinn. Faller atferden sammen, var trinnet for stort – gå ett hakk tilbake. Nedtrappingen er i seg selv differensiell forsterkning av suksessive tilnærminger til den prompt-frie atferden, altså shaping som prinsipp.

5. Legg signalet på først når atferden kommer uten hjelp. Legges signalet på mens prompten fortsatt gjør jobben, kobles det til noe ustabilt.

6. Test uten prompt, med jevne mellomrom og i nye omgivelser. Ti forsøk, tell treffene. Det er den eneste måten å oppdage at hjelpen har blitt værende.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Du lærer hunden å gå til matta si på signalet «plass».

I starten går du selv bort til matta og peker på den. Hunden følger etter og går ut på matta. Du markerer og betaler. Pekingen og din egen forflytning er begge prompter – uten dem ville hunden aldri gått dit av seg selv, og du ville ikke hatt noe å forsterke.

Så begynner nedtrappingen, og det er den som er øvelsen: du går halvveis bort og peker. Deretter blir stående, men peker tydelig. Så en mindre peking. Så bare en håndbevegelse i retning matta. Så ingenting.

Her ligger fella, og den er lett å gå i uten å merke det: så lenge du husker å peke litt, ser treningen ut til å virke, og det finnes ingen dag der det åpenbart går galt. Derfor tester du underveis – si «plass» og gjør ingenting, ti ganger, og tell. Går hunden ut på matta to av ti, er svaret ikke at den er ulydig eller ukonsentrert. Svaret er at pekingen fortsatt er det som styrer atferden, og at ordet «plass» ennå ikke gjør det.

Legg merke til hva testen krever av deg: at du står helt i ro. Det minste lenet i retning matta er en prompt, og da måler du ikke det du tror du måler.

Anvendelse

Eksempel: menneskelig læring

En instruktør står ved siden av en kursdeltaker som skal lære å time klikket. «Nå. Nå. Litt tidligere.» Deltakeren treffer bedre og bedre, og alle er fornøyde.

Så går instruktøren bort, og treffprosenten faller til utgangspunktet. Ingenting galt med deltakeren: «nå»-ene var verbale prompter, og de ble aldri tonet ut. Deltakeren har øvd på å reagere på instruktørens stemme, ikke på hundens bevegelse.

Rettelsen er den samme som for hunden, og den ligger hos læreren: si «nå» sjeldnere, så bare hvert tredje forsøk, så bare når det trengs, og til slutt bare i etterkant som tilbakemelding. Sidmans poeng er nettopp dette – det som endrer seg gradvis, er undervisningen, ikke eleven.

Hva begrepet ikke betyr

Ikke det samme som en diskriminativ stimulus. Begge går foran atferden, men SD-en er signalet atferden skal ende opp med å styres av, mens prompten er hjelp som skal forsvinne. Suksesskriteriet er motsatt: SD-en lykkes når atferden kommer på den, prompten lykkes når atferden kommer uten den. Forvekslingen er ikke akademisk – den er selve grunnen til at trening stopper opp der den gjør.

Ikke det samme som lokking. Lokking er én type prompt – mat eller leke ført langs en bane – og har sitt eget oppslag. Alle lokk er prompter; de fleste prompter er ikke lokk. Snakker man om «prompt» når man mener «lokk», mister man de andre fem–seks typene av syne, og med dem de utoningsproblemene som ikke ligner lokkeproblemet.

Ikke en forsterker. En prompt går foran atferden og gjør den sannsynlig; en forsterker kommer etter og gjør den hyppigere. Det høres elementært ut, men forvekslingen har en helt bestemt praktisk form: å vise godbiten før atferden for å få den til å skje, og tro at man dermed «forsterker». Man promptet. Godbiten som vises først, virker som foranledning – og skal tones ut som en hvilken som helst annen prompt.

Ikke juks eller latskap. Prompten er et normalt verktøy, og for de fleste oppgaver det raskeste stedet å begynne. Innvendingen mot prompting er aldri at hjelpen ble gitt. Den er alltid at hjelpen ble stående.

Vanlige misforståelser

• «Jeg promptet bare litt, så det teller ikke.» Prompten virker uansett om den var liten eller utilsiktet. Et lite len framover er en prompt hvis atferden er avhengig av det – og fordi det er lite, er det også det vanskeligste å oppdage.
• «Hunden kan øvelsen, den bare adlyder ikke ute.» Ofte er dette promptavhengighet med en annen etikett: atferden sto under kontroll av noe i den kjente situasjonen som ikke er med ute. Test med signalet alene før du konkluderer med ulydighet.
• «Prompten kan bli signalet, det er jo praktisk.» Den kan det – men da er det en bevisst beslutning om hva signalet skal være, ikke en utoning. Problemet er ikke at en håndbevegelse er signal; det er å tro at man har ordet på plass når det i realiteten er hånden som styrer.
• «Man bør unngå prompter helt.» Fri forming uten prompt er én god metode blant flere, ikke en moralsk standard. For mange atferder er promptet-og-tonet-ut langt raskere, og resultatet er det samme: atferd under kontroll av det signalet du ville ha.

Historie

Begrepet vokste fram i to miljøer som var opptatt av det samme problemet fra hver sin kant: hvordan få den riktige responsen til å skje før den er lært, uten å lære inn feil på veien.

Fra diskriminasjonslæringen kom det eksperimentelle grunnlaget for at hjelp kan trappes gradvis ned. Terrace (1963) viste at en operant diskriminasjon kan etableres uten at det gjøres feil underveis, ved at stimulusen endres progressivt – og at fuglene som lærte med feil, satt igjen med ettervirkninger de feilfrie ikke hadde. Fra programmert undervisning kom systematikken i å legge inn og fjerne hjelp trinn for trinn; Sidman (2010) knytter de to sammen og trekker konklusjonen om at det gradvise ligger i undervisningen, ikke i eleven.

I anvendt atferdsanalyse ble prompting og utoning siden bygd ut til den taksonomien som brukes i dag, med prompthierarkier og navngitte utoningsstrategier. I hundetreningen kom begrepet inn med den forsterkningsbaserte treningen, der det særlig er lokket – prompten alle bruker – som har gjort utoningen til et praktisk tema.

Kilder

• terrace1963
• sidman2010