Overføring av stimuluskontroll

Fakta

Kort definisjon

Overføring av stimuluskontroll er å flytte kontrollen over en atferd fra én stimulus – eller samling av stimuli – til en annen. Det er slik en atferd kommer «på signal»: kontrollen flyttes fra det som først utløste atferden til det signalet du vil ha.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Når du lærer hunden en ny ting, er det nesten alltid noe annet enn signalet ditt som får den til å gjøre den i starten: en godbit du fører (lokking), en hånd å følge (target), eller bare situasjonen – at dere står i stua og trener. Hunden gjør atferden, men den gjør den fordi disse tingene er der, ikke fordi du sa et ord.

Å få atferden «på signal» er derfor ikke å legge et ord oppå noe som allerede virker. Det er å flytte det som styrer atferden – fra lokkingen, hånden eller situasjonen, over til signalet. Det er dette som menes med overføring av stimuluskontroll, og forstår du at det er en flytting, forstår du også hvorfor det går galt når man haster.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

En atferd står alltid under kontroll av noe som går forut for den – en diskriminativ stimulus, en prompt, en bestemt situasjon. Under innlæring er denne kontrollen som regel plassert feil sted i forhold til målet: hunden setter seg fordi godbiten føres over snuten, ikke fordi du sier «sitt». Målet er at ordet «sitt» skal overta rollen. Overføring av stimuluskontroll er prosessen som får til nettopp det – kontrollen flyttes fra én kontrollerende stimulus (eller samling av stimuli) til en annen, uten at atferden i mellomtiden faller fra hverandre.

Hva som faktisk overføres. Det er ikke atferden som flyttes – den kan hunden allerede. Det som flyttes, er hva som utløser den: den diskriminative funksjonen. Før overføringen «betyr» håndbevegelsen «nå lønner det seg å sette seg»; etter overføringen har ordet «sitt» fått den betydningen, og håndbevegelsen har mistet den. Godt gjort er sluttresultatet en ren diskriminasjon: atferden kommer på det nye signalet, og ikke uten det.

Hvorfor signalet ikke kan legges på for tidlig. Dette er det mest praktiske poenget, og det følger direkte av hva et signal er. Et signal blir et signal ved å forutsi at atferden lønner seg – det må komme til å stå i et pålitelig forhold til atferden. Sier du «sitt» før hunden i det hele tatt tilbyr å sette seg pålitelig, kobles ordet til rot: noen ganger følger atferden, ofte ikke. Ordet blir da et svakt, «utvannet» signal fra første stund. Verre: legger du signalet på mens lokkingen fortsatt gjør jobben, forsterkes egentlig lokke-følgingen, og du får promptavhengighet – atferden henger fast i hjelpen i stedet for å flytte seg til ordet. Derfor er rekkefølgen ufravikelig: først en pålitelig, flytende atferd, så overføring av kontrollen til signalet.

Signalbytte er ett tilfelle av dette, ikke et eget fenomen. I praksis møter man ofte den snevre varianten: en atferd står allerede på ett signal, og skal over på et nytt – håndtegnet skal erstattes av ordet, det svenske signalet av det norske, eller et signal som er blitt ubrukelig skal byttes ut. Framgangsmåten er den kjente: nytt signal først, gammelt rett etter, og gradvis mer avstand mellom dem til det nye alene bærer atferden. Det er nyttig å kjenne som oppskrift, men det er verdt å se hva den er et spesialtilfelle av. For det finnes ikke noe prinsipielt skille mellom å flytte kontrollen fra et gammelt signal og å flytte den fra en prompt, en lokking eller fra situasjonen – det er samme operasjon, og de fleste praktiske feilene skjer i de andre variantene, ikke i signal-til-signal-byttet.

De vanlige feilmønstrene. Tre går igjen:

• Signal for tidlig – ordet legges på før atferden er pålitelig, og blir et utvannet signal (se også stimuluskontroll).
• Prompt som aldri tones ut – hjelpen (lokking, hånd, kroppsstilling) fjernes ikke, så kontrollen aldri forlater den. Hunden «kan» øvelsen bare med hjelpen til stede.
• Skjult stimuluskontroll – atferden er egentlig under kontroll av noe i situasjonen du ikke la merke til (at du står rett foran hunden, at dere er hjemme, at godbitlukten er der). Den «virker» helt til situasjonen endres, og faller så sammen. Test derfor alltid signalet i endrede situasjoner.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Hunden legger seg fint når du fører en godbit mot bakken. Frister det å si «ligg» med én gang? Da legger du et ord oppå en atferd som fortsatt styres av hånden – og risikerer at «ligg» enten blir utvannet eller bare virker når hånden er med. Overføringen gjøres motsatt vei: først former du «legg deg» til den kommer flytende og frivillig når du bare står der, uten hånd; så begynner du å si «ligg» i det øyeblikket den alt er på vei ned, slik at ordet pålitelig forutsier atferden; så tester du ordet uten den gamle hjelpen, i nye situasjoner. Observér at det ikke er nedleggingen du bygger her – den satt for lengst – men hvem som får bestemme når den skjer.

Vanlige misforståelser

• «Å sette signal er bare å si ordet mens hunden gjør atferden.» Bare hvis atferden alt er pålitelig og hjelpen borte. Ellers kobles ordet til noe ustabilt og blir et svakt signal.
• «Hunden kan øvelsen – den bare adlyder ikke ute.» Ofte er ikke kontrollen overført: atferden lå under skjult kontroll av hjemmesituasjonen. Da er «ute» en ny innlæringsjobb, ikke ulydighet.
• «Prompten er en del av signalet.» Prompten er midlertidig hjelp som skal tones ut. Blir den værende, er det den, ikke signalet, som styrer atferden.

Kilder

• catania1998