Canis' fem trinn til stimuluskontroll

Fakta

Kort definisjon

Canis’ fem trinn til stimuluskontroll er en dokumentert fremgangsmåte for å legge signalet på en atferd: tilby frivillig, betinge signalet, teste, vente på signalet, diskriminere. Det er én operasjonalisering av prinsippet overføring av stimuluskontroll — Canis’ fremgangsmåte, ikke nødvendigvis slik alle klikkertrenere velger å gjøre det.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Å få en atferd «på signal» er å flytte kontrollen over den fra det som først utløste den, til det signalet du vil bruke. Det er prinsippet overføring av stimuluskontroll, og det bør du lese først. Denne siden handler om én bestemt måte å gjøre den flyttingen på: fem faste trinn som Canis bruker og underviser i.

Det er verdt å være tydelig på hva dette er og ikke er. Det er ikke en allmenn lov om hvordan signaler må legges på — prinsippet kan operasjonaliseres på flere vis. Det er Canis’ fremgangsmåte, på linje med hvordan CAT er én dokumentert prosedyre for å behandle aggresjon. Verdien ligger i at trinnene er konkrete og etterprøvbare, så du vet nøyaktig hva du gjør og i hvilken rekkefølge.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Prosedyren hviler på ett veletablert prinsipp — at kontrollen over en atferd kan flyttes fra én stimulus til en annen — og bryter den flyttingen ned i fem trinn som følger en bestemt rekkefølge. Det som er Canis’ bidrag, er ikke prinsippet, som er allment, men operasjonaliseringen: den bestemte rekkefølgen, kriteriene som «minst femti prosent av flytmålet», og testene. Denne femtrinnssekvensen er en gjennomtenkt og undervist fremgangsmåte, ikke en rekkefølge som er vist uavhengig overlegen andre mulige rekkefølger.

Når brukes den

Ulike atferder krever ulik grad av stimuluskontroll. For en hverdagsinnkalling er det for eksempel nok at hunden responderer på signalet — trinn 3. Kommer den inn til deg uten at du har ropt, er det ingen krise; det er bare hyggelig.

Skal du derimot gjøre en innkalling fra sitt i en lydighetskonkurranse, må hunden også vente flere sekunder på innkallingssignalet, altså trinn 4 — og den bør definitivt ikke tyvstarte når dommeren roper «kall inn», som er trinn 5.

I starten av innlæringen av en ny atferd vil som regel ulike visuelle stimuli ha kontroll over atferden. Det kan være bestemte lokkebevegelser med hånden, eller at føreren står på en bestemt måte foran eller ved siden av hunden. Målet er som regel å overføre stimuluskontrollen til et bestemt ord etter hvert.

Trinn for trinn — og logikken bak rekkefølgen

Trinn 1 — Tilby frivillig. Hunden tilbyr atferden frivillig, med god nok presisjon og til minst femti prosent av det endelige flytmålet. Er flytmålet atten sitt på ett minutt, er første delmål å komme opp i minst ni. Erfaringsmessig er atferden da godt nok i gang. All lokking og annen hjelp bør være helt fjernet i løpet av dette trinnet.

Hvorfor først? Signalet trenger en ren og pålitelig atferd å knytte seg til. Er atferden ustabil, blir signalet fort utvannet hvis vi begynner å bruke det for tidlig. Og henger det igjen lokkebevegelser, vil de lett overskygge det verbale signalet når det introduseres.

Trinn 2 — Betinge signalet. Gi signalet mens hunden alt har påbegynt atferden, eller like før den kommer til å gjøre den uansett. Ettersom atferden allerede har god flyt, får du mange vellykkede repetisjoner med signalet per minutt. Bli gjerne på trinn 2 til atferden er helt oppe på flytmålet, og veksle fritt mellom trinn 1 og 2.

Hvorfor slik? Da forutsier signalet pålitelig at atferden lønner seg, og får raskt diskriminativ funksjon — i stedet for å bli koblet til feil utførelse.

Trinn 3 — Test signalet. Nå har du kjørt mange repetisjoner på trinn 2, og atferden er oppe på flytmålet — for eksempel atten sitt på ett minutt. Når flyten er så god, gjør hunden nesten alltid riktig, og du kan trygt begynne å teste signalet i gradvis vanskeligere situasjoner. Bli på trinn 3 til hunden reagerer raskt på signalet også i litt ulike situasjoner. Du kan veksle fritt mellom trinn 1, 2 og 3 i samme økt.

Trinn 4 — Vent på signalet. Forsterk kun når du har gitt signalet først, og la etter hvert hunden vente gradvis lenger. Frivillige tilbud uten signal skal ikke lenger betales.

Dette trinnet er vanligvis det vanskeligste, særlig hvis hunden ikke har lært inn mange signaler tidligere. Har du gått gjennom alle trinnene på flere atferder før, går det langt enklere — erfarne klikkerhunder slutter raskt å tilby atferden når de frivillige tilbudene ikke lenger klikkes.

Det du gjør på trinn 4, er i praksis å shape en bestemt venteposisjon med signalet som betinget forsterker. En annen måte å se det på, er at du kjeder sammen to atferder: for eksempel «bli stående foran fører i tre–fem sekunder» og «ligg». I lydighetstrening brukes noen få bestemte venteposisjoner, som «bli sittende i utgangsstilling» eller «bli stående foran fører».

Trinn 4 går mye enklere hvis du har trent hunden til å holde posisjonen — stående eller sittende — separat fra før. Da har hunden allerede venteposisjonen på repertoaret, og det er en helt annen sak enn en vilter unghund som aldri har stått med alle fire labbene i ro i mer enn et halvt sekund.

Trinn 5 — Diskriminer. Siste trinn handler om å lære hunden å skille signalet fra andre signaler, så atferden bare kommer på riktig signal. Når hunden har lært flere signaler godt hver for seg, kan du gi dem i uforutsigbar rekkefølge og gi hunden anledning til å spisse diskrimineringen.

Hvorfor til slutt? Full stimuluskontroll er en ren diskriminasjon — riktig atferd på riktig signal, og ikke ellers.

På dette trinnet bør du legge vekt på at hunden responderer på ordet, ikke på kroppen din. Vær oppmerksom på små ekstra kroppsbevegelser du lett gjør utilsiktet for å hjelpe hunden; de overskygger fort det verbale signalet. Dette er Kloke Hans-fenomenet i praktisk hundetrening.

Vanlige feil

• Å legge på signalet for tidlig — før atferden utføres presist, eller mens den fortsatt er avhengig av lokkebevegelser.
• Å vente for lenge med trinn 2. Det er en grunn til at vi anbefaler å begynne når du er halvveis til flytmålet. Da er atferden som regel mer enn god nok, og du kan like gjerne benytte sjansen til mange vellykkede repetisjoner med signalet mens du uansett arbeider deg opp mot flytmålet.
• Å begynne mer eller mindre rett på trinn 4 uten en skikkelig frivillig atferd i bunn. Det er ikke nødvendigvis feil trening, men det er ikke klikkertrening — se de sju kjennetegnene.
• Å begynne på trinn 4 uten at hunden har erfaring med å vente stabilt i en aktuell venteposisjon fra før.
• Å gi signalet upresist på trinn 4, for eksempel akkurat idet hunden er i ferd med å tyvstarte. Timingen på signalet er like viktig som timingen på klikket.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Trinn 1. Du lærer hunden å komme frivillig inn i utgangsstilling. I starten bruker du kanskje lokking, kanskje et target, kanskje kassemetoden — der hunden står med frambeina på en kasse med bunnen opp og du klikker for bakbeinsbevegelser. Uansett hvordan du gjør det, kommer du etter hvert til et nivå der hunden tilbyr en korrekt utgangsstilling omkring seks ganger på ett minutt, helt uten hjelp.

Trinn 2. Du begynner å si «på plass» i det hunden tar det første skrittet mot deg. Du lar alltid hunden starte før du sier signalet, og klikker når den kommer inn i utgangsstilling som vanlig. Dette gjentar du mange ganger. Mens du arbeider på dette trinnet, øker frekvensen gradvis opp til tolv repetisjoner per minutt, som er det endelige flytmålet.

Trinn 3. Hunden står foran deg, men har ikke begynt å gå inn på plass. Da tester du signalet ved å si «på plass» — og hunden kommer raskt inn. Neste gang tester du mens hunden står med ryggen til deg og ser på noe annet. Når den reagerer raskt i flere ulike situasjoner, er du klar for trinn 4.

Trinn 4. Det er ofte smart å bestemme seg for én venteposisjon om gangen. Målet kan være at hunden skal bli sittende omkring to meter foran deg helt til du sier signalet. Tyvstarter den, avbryter du og får den vennlig til å sette seg igjen. Venter den i sittende et sekund eller to, sier du «på plass» og klikker og belønner når den kommer inn i utgangsstilling. Øk ventetiden gradvis opp til ti–femten sekunder, eller så lenge du har behov for.

Trinn 5. Hunden responderer allerede på flere andre signaler, så nå kan du arbeide med diskrimineringen mellom dem. Plasser hunden sittende to meter foran deg som vanlig. Til høyre for den ligger en apportbukk, til venstre hundesengen. Nå kan du veksle uforutsigbart mellom «på plass», «apport» og «gå i sengen». Legg vekt på å stå helt nøytralt — len deg ikke i retning apporten for å hjelpe hunden, da overskygger den visuelle stimulusen fort det verbale signalet. Målet er at hunden diskriminerer mellom rene verbale signaler.

Kilder

• catania1998