Nominalfeilslutningen

Fakta

Kort definisjon

Nominalfeilslutningen er å gi et fenomen et navn og så behandle navnet som en forklaring. Å ha benevnt noe forveksles med å ha forklart det. «Hvorfor er hunden redd? Fobi.» – men «fobi» er bare et nytt navn på frykten, ikke en årsak.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Det ligger en dyp trøst i å få satt navn på noe. Hunden gjør noe rart og urovekkende, og så sier noen et fagord – «det er tvangspreget», «det er en fobi», «det er hyperaktivitet» – og plutselig føles det som om gåten er løst. Men legg merke til hva som faktisk skjedde: du visste allerede at hunden gjorde det den gjør. Det eneste nye er en etikett. Navnet forklarer ikke atferden; det er atferden, sagt med et finere ord.

Navn er nyttige – de lar oss snakke sammen og slå opp ting. Feilen oppstår i det øyeblikket vi tror at fordi vi har et navn, har vi også en årsak. Da har benevningen sneket seg inn på forklaringens plass.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Nominalfeilslutningen handler om et bestemt trekk: forvekslingen av benevning med årsaksforklaring. Den er nær beslektet med sirkelforklaring, og de to opptrer nesten alltid sammen – å navngi noe og så «forklare» med navnet lager typisk en sirkel. Men de peker på ulike ting, og skillet er poenget. Sirkelforklaringen fanger slutningsformen (grunnen og det den begrunner er samme påstand). Nominalfeilslutningen fanger hva slags feilgrep som ble gjort: at et navn – en ren redescription, en omdøping – ble tatt for en årsak. Man kan i prinsippet begå navnefellen uten at sirkelen er åpenbar (et lærd navn kan virke som om det viser til en underliggende mekanisme, helt til man spør hva den er), og man kan resonnere sirkulært uten å innføre et nytt navn.

Grunnen til at feilen er så lett å begå, er at mange kategorinavn i praksis er sammenfatninger av atferd forkledd som tilstander bak atferden. «Hyperaktiv» høres ut som en indre motor, men er samlet inn fra nettopp den urolige atferden det skal forklare. Prøven er den samme som ellers: har navnet et uavhengig fotfeste – noe man kan observere, måle eller endre ved siden av atferden – eller er det bare atferden, komprimert til ett ord? Er det det siste, har man navngitt, ikke forklart.

Kroneksemplet er «instinkt». I litteraturen er nettopp «instinkt» det stående eksemplet på navnefellen: ordet viser til atferder hvis faktiske årsak vi ikke kjenner, og å kalle dem instinktive blir ofte slutten på undersøkelsen framfor begynnelsen (Firestein 2012). Klassikeren er kyllingens hakking, som lenge ble regnet som medfødt og instinktiv – inntil Zing-Yang Kuo observerte embryoet gjennom eggeskallet og fant at kyllinghodet, som hviler mot det bankende hjertet, beveges opp og ned inne i egget i over en uke før klekking (Kuo 1932). «Hakkeinstinktet» var altså øvd, ikke ferdig medfødt. Navnet «instinkt» hadde ikke forklart hakkingen; det hadde bare gitt den en etikett som stanset spørsmålene. Folkebegrepet «instinkt» behandles i sitt eget oppslag.

Å unngå fellen er ikke å slutte å bruke navn, men å holde de to jobbene fra hverandre: bruk navnet til å beskrive og kommunisere, og let etter forklaringen et annet sted – i betingelsene som utløser og opprettholder atferden.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

«Hvorfor sirkler hunden rundt og jager halen? Den har en tvangslidelse.» Kjør prøven: hva viser «tvangslidelse» til, utover halejagingen selv? For de fleste som bruker ordet dagligdags: ingenting – det er halejagingen, døpt om. Dermed forklarer det ikke hvorfor hunden jager halen; det gir den bare et klinisk-klingende navn. En forklaring som ikke er en navnefelle, peker utover: når startet det, hva går forut, hva følger etter, hva endrer det. Kanskje jagingen begynte som lek og nå produserer oppmerksomhet; kanskje den opptrer i noen bestemte situasjoner, og ikke i andre. Det er forklaringer – fordi de viser til noe annet enn atferden, og til noe du kan gjøre noe med.

Hva begrepet ikke betyr

Nominalfeilslutningen er ikke det samme som sirkelforklaring, selv om de er søsken: navnefellen er trekket å forveksle en benevning med en årsak; sirkelen er formen der slutningen løper i ring. Den er heller ikke forklaringsfiksjon – det er utfallet (en tom forklaring), som navnefellen ofte, men ikke nødvendigvis, fører til. Og den er ikke bundet til det mentale: man kan begå navnefellen på en helt ikke-mental etikett («det er rasepreget»). Det nominalfeilslutningen – og bare den – fanger, er sammenblandingen av å ha et navn og å ha en forklaring.

Vanlige misforståelser

• «Å bruke fagord er nominalfeilslutning.» Nei. Å navngi er nyttig og nødvendig. Feilen oppstår bare når navnet settes inn på forklaringens plass.
• «Diagnoser er verdiløse.» Nei. En diagnose kan være en presis beskrivelse og en inngang til behandling. Den blir en navnefelle først når den fremstilles som årsaken til det den beskriver.
• «Nominalfeilslutning er bare et annet ord for sirkelforklaring.» De følges ad, men skiller lag: én handler om forvekslingen navn/årsak, den andre om at slutningen er sirkulær.

Kilder

• remedios2018
• kuo1932
• firestein2012