Respondent betinging

Fakta

Kort definisjon

Respondent betinging er læring der en tidligere nøytral stimulus kommer til å framkalle en respons, ved å bli koblet til en stimulus som allerede framkaller den. Pavlovs hund som sikler for en bjelle er standardeksemplet. Atferden kontrolleres av det som kommer før den, ikke av konsekvensene.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Ikke all atferd er noe hunden utfører – noe blir utløst i den, av noe som kommer først. Mat i munnen får hunden til å sikle. Et smell får den til å skvette. Dette er reflekser: kroppslige reaksjoner som utløses av en stimulus, ikke noe hunden utfører for å oppnå noe. Respondent betinging er hvordan slike reflekser kommer til å utløses av nye ting.

Mat får en hund til å sikle – det er medfødt, ingen læring. Men skjer det noe fast rett før maten, for eksempel at du åpner et bestemt skap, begynner hunden å sikle av skapet alene. Kroppen har lært at skapet varsler mat. Hunden har ikke gjort noe for å utløse det; koblingen skjer av seg selv.

Kjennetegnet skiller respondent fra operant skarpt: en refleks utløses tross konsekvensene; en operant atferd endres av dem. Sikler hunden av matlukt, sikler den enda om siklingen aldri «lønner seg» – akkurat som du ikke kan la være å sikle av en sitron, ikke om noen la to millioner kroner på bordet for at du skulle klare det. Konsekvensen rører den ikke.

Dette er den stille tvillingen til operant betinging. Den operante handler om det hunden gjør og hva det fører til. Den respondente handler om hva som utløser kroppslige reaksjoner i hunden: gleden når selen kommer fram, uroen ved lyden fra veterinærens venterom, iveren ved lyden av bjella på tur.

Har dette med fryktarbeid å gjøre? Ja, men vær presis. De kroppslige fryktreaksjonene et faresignal utløser – pulsen, spenningen – kan hunden ikke «velge bort», like lite som du kan velge bort at det rykker i deg av et smell. Men i praksis griper man sjelden inn på refleksen direkte. Fryktarbeid handler først og fremst om å endre betingelsene: hva situasjonen fører til, hvilke alternativer hunden har, hva som lønner seg. Endrer du dem, endrer du både hva hunden gjør og hva den føler – for begge deler følger av kontingensene (se «Faglig uenighet og nyanser» under). De respondente skiftene følger med på kjøpet.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Respondent betinging er den ene av atferdsanalysens to grunnleggende læringsbeskrivelser (den andre er operant betinging). Den analyserer refleksresponser – atferd utløst av det som går forut – ikke operant atferd, som velges av konsekvensene sine. Den beskriver framkalt atferd: en ubetinget stimulus framkaller uten læring en ubetinget respons (mat → sikling), og når en nøytral stimulus gjentatte ganger varsler den ubetingede, blir den en betinget stimulus som framkaller en betinget respons (bjelle → sikling). Atferden er kontrollert av det som kommer forut, ikke av konsekvenser.

Refleksene den analyserer, er langt mer enn sikling. De omfatter adaptive reflekser (knerefleks, sikling, øyeblink), orienteringsrefleksen (hodet snur mot en ny lyd), forsvarsrefleksen, startlerefleksen (skvettet ved et smell) og faste handlingsmønstre. Felles for dem er at de utløses av en stimulus framfor å utføres av individet: nervesignalene går til ryggmarg eller hjernestamme, ikke den lange veien om storhjernen. Det er derfor de kommer før hunden «rekker å områ seg», og ikke lar seg endre av hva de fører til. En knerefleks utløses like fullt neste gang, selv om den forrige gjorde vondt fordi du sparket leggen i benken – konsekvensen endrer den ikke.

Det skiller den skarpt fra operant betinging, men – som utdypet i det oppslaget – er dette en forskjell mellom to beskrivelser, ikke to atskilte deler av virkeligheten. De opptrer nesten alltid sammen: en godbittrening (operant) fyller samtidig omgivelsene med varsler som utløser forventning (respondent).

Et vanlig og viktig presiseringspunkt er at ren samtidighet ikke er nok. At to stimuli opptrer nær hverandre i tid (kontiguitet), skaper ikke uten videre en betinget respons – det avgjørende er om den ene forutsier den andre. Dette skillet mellom kontingens og kontiguitet er behandlet i kontingens-oppslaget og gjentas ikke her; poenget for respondent betinging er at en betinget stimulus lærer sin kraft fra å være et pålitelig varsel, ikke bare en tilfeldig følgesvenn.

Det skarpeste skillet mot operant betinging ligger i hva en forutgående stimulus gjør. En betinget stimulus (bjella) utløser refleksen hver gang, uansett hva som følger etter. En diskriminativ stimulus (et «sitt»-signal) utløser derimot ingen atferd i seg selv – den signaliserer bare at atferden vil ha en bestemt konsekvens, og virker fordi atferden har lønt seg i dens nærvær før. Den samme fysiske lyden kan i prinsippet få begge rollene, men da gjennom to ulike prosesser på to ulike responsklasser – ikke fordi grensen mellom dem er uklar.

Termvalget er låst: respondent betinging er hovedterm. «Klassisk betinging» og «pavlovsk betinging» er utbredte synonymer og brukes fritt i litteraturen, men «respondent» foretrekkes fordi den navngir det som kjennetegner prosessen – at atferden er en respons framkalt av en stimulus – og danner et rent begrepspar med «operant».

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

En hund er blitt redd av skarpe lyder. Nå har den også begynt å skjelve når du finner fram sekken du pleier å ta med ut – for sekken har kommet til å varsle turen der lydene skjer. Observér at hunden ikke gjør noe for å bli redd; redselen er framkalt av et varsel. Det er respondent betinging: sekken (betinget stimulus) er blitt koblet til det skumle.

Den samme mekanismen er også en del av veien ut. Tar du fram sekken og lar det trygt og godt følge – uten turen, mange ganger – kan sekken slutte å varsle fare. Men merk hva som faktisk gjør jobben: i praksis skjer dette ved at du bygger nye betingelser – hunden får gode konsekvenser, trygg avstand, et alternativ som lønner seg. Det er forsterkningsbetingelsene som bærer arbeidet; det respondente skiftet i hva sekken varsler, følger med. Frykten «sitter» altså ikke i en respondent kjerne som treningen ser bort fra – det er kontingensene som endres, og refleksene skifter fordi det de varsler, har skiftet.

Hva begrepet ikke betyr

Respondent betinging er ikke det samme som operant betinging. Den mest prinsipielle forskjellen er hvilken klasse atferd de analyserer: respondent betinging analyserer refleksresponser (sikling, skvett, blunk – utløst, og upåvirket av konsekvensene), operant betinging operant atferd (valgt av konsekvensene sine). Dette er to ulike responsklasser – ikke de samme handlingene som noen ganger er reflekser og andre ganger operante. Det som avgjør hvilken beskrivelse som gjelder, er kontrollforholdet: en utløsende stimulus før (respondent), eller konsekvensen etter (operant).

Vanlige misforståelser

• «Respondent betinging er bare Pavlovs sikling.» Siklingen er standardeksemplet, men prinsippet dekker alle framkalte responser – ikke minst frykt og forventning, som er det praktisk viktigste.
• «Hunden lærer å bli redd fordi det lønner seg.» Nei – det ville vært operant. Frykt for et varsel er framkalt, ikke opprettholdt av en konsekvens – utløst, ikke utført.
• «Det holder at to ting skjer samtidig.» Ikke helt. Det avgjørende er at den ene forutsier den andre (kontingens), ikke bare at de er nær i tid (kontiguitet).
• «Klassisk og respondent betinging er ulike ting.» Samme prosess, ulike navn. «Respondent» er valgt som hovedterm; «klassisk» og «pavlovsk» er synonymer.

Faglig uenighet og nyanser

Her ligger et spørsmål leksikonet bør være ærlig om: hva er det egentlig som endrer seg når «det skumle blir et forvarsel om noe godt» – det vi kaller motbetinging (counterconditioning)?

Følelsen er ikke årsaken. En innflytelsesrik konstruksjonell analyse (Goldiamond 1974; Layng 2017) holder at emosjoner verken forårsaker atferd eller forårsakes av den: både det hunden føler og det den gjør, er funksjoner av de samme kontingensene. Emosjonene sporer endringer i konsekvensbetingelsene – ulike kontingenser gir ulike følelser (positiv forsterkning føles annerledes enn negativ forsterkning; ekstinksjon gir det vi kaller frustrasjon). I dette språket beskriver «frykt» kontingenser der forsterkeren er å fjerne seg selv fra noe, og «sinne» der forsterkeren er å fjerne hendelsen – begge er distansering, bare oppnådd på ulik måte.

Hva det betyr for motbetinging i praksis. Hunden gjør alltid noe mens den får godbitene – den står, sitter, ser mot syklisten. Operante prosesser er derfor i spill uansett, og effekten av motbetinging kan langt på vei bestå i at godbitene tar over kontrollen over atferd som før var under negativ forsterkningskontroll av avstand til syklisten. At motbetinging er en operant prosedyre, er en velbegrunnet teoretisk posisjon (Goldiamond, Layng; jf. den konstruksjonelle tilnærmingen) – men ikke et avgjort empirisk funn. Litteraturen om systematisk desensitivisering og motbetinging forutsetter respondente mekanismer, og Lewon og Hayes (2014) foreslår en annen atferdsanalytisk behandling – emosjoner som produkter av motivasjonelle operasjoner – som Layng selv omtaler som overlappende, ikke motstridende. Fordelingen mellom respondente og operante prosesser her er altså ikke avklart, og leksikonet velger ikke side.

Det som ikke er omstridt: respondent betinging som prosess – bjelle → sikling, et signal som kobles til det det varsler – er grundig dokumentert og står støtt. Det som avvises, er snarveien der følelsen gjøres til årsaken til det hunden gjør.

Historie

Respondent betinging ble oppdaget og systematisk kartlagt av den russiske fysiologen Ivan Pavlov rundt århundreskiftet, i arbeidet med hunders fordøyelse, og samlet i Conditioned Reflexes (engelsk utgave 1927). Pavlov viste hvordan en nøytral stimulus gjennom pålitelig kobling til mat kunne komme til å framkalle sikling alene. B. F. Skinner tok senere opp skillet mellom denne framkalte, «respondente» atferden og den «operante» atferden som virker på omgivelsene – og ga dermed begrepsparet dets moderne form.

Kilder

• pavlov1927
• goldiamond1974
• layng2017
• lewonhayes2014
• catania1998