Dempende signaler

Fakta

Kort definisjon

Dempende signaler er en betegnelse, innført av Turid Rugaas, på et sett hundeatferder – som hodevending, buede tilnærminger, gjesping, slikking om munnen og labbeløft – som antas å ha en dempende, kommuniserende funksjon i sosiale situasjoner. At atferdene finnes, er godt dokumentert; at de har denne funksjonen, er omstridt.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Turid Rugaas gjorde norske og etter hvert internasjonale hundeeiere oppmerksomme på noe verdifullt: at hunder gjør en mengde små ting med kroppen – vender hodet bort, slikker seg om munnen, gjesper, snuser demonstrativt, går i en bue rundt en annen hund – og at disse småtingene er verdt å legge merke til. Bare det å begynne å se dem har gjort mange til bedre og mer lydhøre hundeeiere.

Rugaas’ tolkning er at dette er signaler: at hunden bruker dem for å dempe en spent situasjon og roe ned den andre parten – en slags høflighetskode mellom hunder. Det er en vakker og intuitiv idé, og mange kjenner den igjen fra egen hund.

Men her må vi være ærlige om noe: å se atferdene er én ting, å vite hva de betyr, er noe annet. At hunden vender hodet bort når den blir stresset, er godt observert. At den gjør det for å berolige den andre – som en beskjed rettet til en mottaker – er en tolkning, og den er faglig omstridt. Det gjør ikke atferdene mindre verdt å følge med på. Det betyr bare at vi skal skille skarpt mellom det vi ser og den historien vi legger oppå.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

For å behandle dempende signaler redelig må tre påstander skilles fra hverandre, for de har svært ulik støtte – og de blandes nesten alltid sammen.

1. At atferdene forekommer. Hodevending, slikking om munnen, gjesping, snusing, labbeløft, buede tilnærminger og liknende er veldokumenterte elementer i hundens atferdsrepertoar. Dette er ikke omstridt (godt dokumentert). De er beskrevet i etologisk litteratur uavhengig av begrepet «dempende signaler», ofte som oversprangs- eller konfliktatferd.
2. At de opptrer i stressende eller konfliktfylte kontekster. At flere av disse atferdene øker i frekvens under uro, konflikt eller ubehag, har rimelig støtte – det passer godt med det etologien ellers vet om oversprangsatferd og stressrelaterte uttrykk. Så langt er vi på trygg grunn.
3. At de har en kommuniserende, beroligende funksjon rettet mot en mottaker. Dette – at atferden er et signal som sendes for å dempe den andre partens uro, og som virker slik på mottakeren – er selve kjernen i begrepet, og det er den omstridte påstanden. Å vise funksjon er metodisk krevende: man må skille et signal (utviklet for å påvirke en mottaker) fra et rent uttrykk for senderens egen tilstand, og man må vise at mottakeren faktisk påvirkes i dempende retning. Nettopp fordi dette er kjernepåstanden og den er omstridt, står oppslaget som helhet gradert omdiskutert.

Funksjonspåstanden er ikke utestet – men den er heller ikke avgjort. Mariti og medarbeidere (2017) undersøkte spørsmålet i det de selv kaller en pilotstudie: 24 hunder ble filmet parvis, med kjent og ukjent hund, og forskerne registrerte 2130 signaler. Hodevending, munnslikking, frysing og bortvending var vanligst. To funn styrker de to første påstandene: signalene forekom oftere under interaksjon enn ellers, og oftere mellom ukjente hunder – altså der en spent situasjon er mer sannsynlig. Og aggressiv atferd trappet ned som respons på dem, noe som kan peke mot en dempende funksjon. Men her stopper det: utvalget er lite, og forfatterne understreker selv at de samme atferdene like gjerne kan være uttrykk for senderens eget stress i et vanskelig sosialt møte som en beskjed rettet mot mottakeren. Studien flytter altså påstand 1 og 2 fra «rimelig» mot «godt underbygd», men den avgjør ikke påstand 3 – resultatet er forenlig med begge tolkningene. Konklusjonen står derfor: påstand 3 er undersøkt, men ikke etablert, og den som bygger trening på den, bør vite at det fortsatt er en tolkning, ikke et fastslått faktum.

Et presist språklig poeng følger av dette. Ordet «signal» er lånt inn her fra dagligtale/etologi og betyr noe annet enn det atferdsanalytiske signalet (en diskriminativ stimulus som setter en operant i sving). At noe kalles et «dempende signal», gjør det ikke til et signal i teknisk forstand – de to må ikke forveksles.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

To hunder møtes på tur. Den ene bremser, går i en liten bue og snur hodet vekk mens den snuser intenst i bakken. Observér først det du faktisk ser: redusert tempo, bue, hodevending, snusing – alt sammen atferd du kan beskrive uten å gjette. Det er trygt.

Den fristende neste setningen er: «Han sender dempende signaler for å roe den andre hunden.» Legg merke til hva som skjedde – vi gikk fra observasjon til en funksjonspåstand om en beskjed rettet mot en mottaker. Det kan stemme, men det er en tolkning. En like god, mer forsiktig lesning er at hunden viser stress- og konfliktatferd i et litt anspent møte – uten at vi trenger å avgjøre om det er «ment» som en melding. Det praktiske rådet blir det samme og godt uansett: legg merke til atferden, ta den som et tegn på at situasjonen er i ferd med å bli mye for hunden, og lag mer avstand. Du trenger ikke funksjonspåstanden for å handle klokt på observasjonen.

Hva begrepet ikke betyr

«Dempende signaler» er ikke et etablert atferdsanalytisk begrep med avklart funksjon. Det er en betegnelse fra praktisk, etologisk inspirert hundeobservasjon, der selve funksjonspåstanden – det «dempende» og det «signal» – er den omstridte delen.

Det betyr heller ikke at atferdene er innbilte eller uviktige. Tvert imot: de er reelle, observerbare og verdt å følge med på. Det er tolkningen av dem som er usikker, ikke deres eksistens.

Og et «dempende signal» er ikke et signal i operant forstand – ikke en diskriminativ stimulus hunden har lært å respondere på. Samme ord, to helt ulike betydninger.

Vanlige misforståelser

• «Dempende signaler er vitenskapelig bevist.» Nei. At atferdene finnes og øker under stress, er godt underbygd; at de fungerer som beroligende beskjeder til en mottaker, er ikke etablert. Å presentere hele begrepet som bevist er å overdrive evidensen.
• «Det er bare synsing uten rot i virkeligheten.» Også feil, motsatt vei. Atferdene er veldokumenterte, og observasjonene bak begrepet er skarpe. Det er den funksjonelle tolkningen som mangler solid belegg – ikke fenomenene.
• «Hunden gjesper, så den prøver å roe meg.» Kanskje – men gjesping har mange grunner (trøtthet, egen stress, overspenning). Å lese én funksjon inn i én atferd er nettopp fellen: samme form kan ha ulik funksjon.
• «Dempende signal = signal (SD).» Nei. Ordet «signal» brukes her i dagligspråklig/ etologisk betydning, ikke som den diskriminative stimulusen i operant analyse.

Faglig uenighet og nyanser

Dette er et av de vanskeligste balansepunktene i leksikonet, fordi et svært utbredt og praktisk nyttig begrep hviler på en omstridt funksjonspåstand.

Den beste versjonen av påstanden, etter steelman-prinsippet. Rugaas’ idé er ikke tatt ut av lufta. Den bygger på tålmodig, systematisk observasjon av mange hunder, og den peker på et reelt mønster: at bestemte atferder dukker opp i spente sosiale situasjoner, og at hunder som viser dem, ofte ser ut til å dempe konflikt. Etologien kjenner godt til at dyr har dempende og konfliktreduserende atferd (appeasement, cut-off), så tanken om at noe tilsvarende finnes hos hund, er biologisk rimelig og fortjener å tas på alvor, ikke avfeies.

Hvor uenigheten ligger. Kritikken retter seg ikke mot at atferdene finnes, men mot spranget fra observasjon til funksjon: å kalle dem «signaler» forutsetter at de er formet for å påvirke en mottaker og at de virker beroligende på den – to ting som er vanskelige å vise, og som pilotforskningen (Mariti m.fl., 2017) berører uten å avgjøre. En mer nøktern tolkning er at mye av dette er uttrykk for senderens egen indre tilstand (stress, konflikt), som andre hunder riktignok kan lese, uten at det dermed er sendt som en beskjed. Forskjellen er ikke akademisk pedanteri: den avgjør om du skal si til en kursdeltaker «hunden roer den andre» (funksjon) eller «hunden er selv i ferd med å bli stresset» (tilstand) – og de to leder til ulik håndtering.

Ta observasjonen på alvor, men vær forsiktig med tolkningen: bruk begrepet som en påminnelse om å se hundens finmaskede atferd, men ikke bygg bastante funksjonspåstander – eller løfter om hva signalene «gjør» – på et grunnlag som ennå ikke bærer dem.

Historie

Begrepet «calming signals» ble innført og gjort kjent av den norske hundetreneren Turid Rugaas, tydeligst i On Talking Terms with Dogs: Calming Signals (opprinnelig 1997, engelsk utgave 2006). På norsk er «beroligende signaler» den mest utbredte oversettelsen, mens «dempende signaler» – som er valgt som hovedterm her – regnes som den mer etablerte og funksjonsnøytrale gjengivelsen. Arbeidet vokste ut av praktisk, etologisk inspirert observasjon snarere enn av den eksperimentelle atferdsanalysen, og fikk enorm utbredelse – særlig i Norge, men også internasjonalt. Begrepets varige bidrag er å ha rettet oppmerksomheten mot hundens subtile kroppsspråk; den vitenskapelige prøvingen av funksjonspåstanden har kommet senere – blant annet i Mariti og medarbeideres pilotstudie (2017) – og er fortsatt ikke avklart.

Kilder

• rugaas2006
• mariti2017