Stimulusgeneralisering

Fakta

Kort definisjon

Stimulusgeneralisering er at en atferd som er brakt under kontroll av én stimulus, også opptrer i nærvær av liknende stimuli. Den er motstykket til diskriminasjon – to sider av samme sak – og skjer ikke av seg selv i ønsket grad; den må som regel planlegges.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Generalisering er når det hunden har lært ett sted, også virker andre steder – og med litt andre ting, folk og omgivelser. Har hunden lært å sitte på kjøkkenet, og setter seg like villig i stua, hos naboen og i parken, har atferden generalisert. Det høres selvsagt ut, men det er det slett ikke: veldig ofte blir atferd hengende igjen akkurat der den ble lært.

Her er den viktigste innsikten: generalisering skjer ikke gratis. Mange tror at når hunden «kan» noe, så kan den det overalt – og blir overrasket når den ikke gjør det ute. Men det motsatte er like naturlig: at læringen fester seg snevert, til den situasjonen den skjedde i. Vil du at noe skal virke overalt, må du som regel trene det til å virke overalt – på mange steder, med mange varianter, bevisst.

Generalisering og diskriminasjon er ikke to forskjellige ting, men to ender av samme skala. Trener du bredt, sprer atferden seg (generalisering). Trener du hunden til å skille skarpt – bare på ett bestemt signal, i én bestemt situasjon – snevrer du den inn (diskriminasjon). Samme mekanisme, to retninger.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Stimulusgeneralisering er den ene enden av stimuluskontroll: i hvilken grad kontroll etablert med én stimulus brer seg til andre, liknende stimuli. Den andre enden er diskriminasjon – i hvilken grad responsen holdes forbeholdt et snevert stimulussett. De er ikke to fenomener, men to beskrivelser av samme sak: hvor bredt eller smalt et signal virker. Jo mer generalisering, jo mindre diskriminasjon, og omvendt. Hvordan responssannsynligheten avtar med økende ulikhet fra treningsstimulusen, beskrives av generaliseringsgradienten (eget oppslag).

Det praktisk viktigste: generalisering må planlegges. Det er en utbredt og kostbar antakelse at generalisering er en automatisk «bonus» som følger av at atferd er godt nok innlært. I praksis er utfallet ofte det motsatte – atferd kommer under kontroll av det snevre stimuluskomplekset den ble trent i (samme poeng som i stimuluskontroll: «kan hjemme, ikke ute»). Bred, brukbar generalisering er derfor noe man aktivt må bygge, ikke noe man kan vente på. Det finnes et sett veletablerte taktikker for nettopp å programmere generalisering – å planlegge den inn i treningen fra start – som er behandlet i eget oppslag (generaliseringsprogrammering) og ikke gjentas her.

At generalisering ikke er automatisk, betyr ikke at den er tilfeldig: den følger likhet. En atferd generaliserer lettest til stimuli som ligner treningsstimulusen langs relevante dimensjoner (lyd, sted, person, kontekst), og svakere jo mer ulikt. Det er denne lovmessigheten planlegging utnytter – ved å trene med mange varianter langs de dimensjonene man vil at atferden skal tåle.

Merk at dette gjelder stimulusgeneralisering – at responsen brer seg til nye foranledninger. Det må skilles fra responsgeneralisering (at nye, liknende responser dukker opp) og fra respondent generalisering (på den respondente siden); disse er egne begreper.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

En hund har lært en støpt, fin «bli» på treningsplassen. Hjemme i stua faller den fra hverandre på sekunder. Eieren konkluderer med at hunden er ulydig eller må trene «bli» mer. Men atferden har ganske enkelt ikke generalisert: den er bundet til treningsplassen, med dens spesifikke lyder, lukter og rutiner.

Observér hva planlagt generalisering ville gjort annerledes. I stedet for å pugge «bli» ett sted, trener man den bevisst på mange: kjøkkenet, gangen, hagen, hos naboen, i parken, med økende forstyrrelser – slik at det eneste som er felles på tvers av alle øktene, er selve signalet og atferden. Da generaliserer «bli» til «uansett hvor vi er», fordi den aldri fikk lov til å feste seg til ett sted. Generalisering ble et treningsmål, ikke en forhåpning.

Hva begrepet ikke betyr

Stimulusgeneralisering er ikke en automatisk følge av god innlæring. Atferd kan være svært godt innlært i én kontekst og likevel ikke generalisere det minste – de to er forskjellige spørsmål.

Det er heller ikke det motsatte av diskriminasjon i betydningen «en annen prosess». Det er samme underliggende sak sett fra motsatt ende: hvor bredt et signal virker. Å styrke den ene svekker den andre.

Vanlige misforståelser

• «Når hunden kan det, kan den det overalt.» Sjelden. Uten planlegging fester atferd seg gjerne til treningskonteksten. Generalisering må som regel trenes fram.
• «Generalisering skjer av seg selv med nok repetisjon.» Ikke nødvendigvis – mye repetisjon på ett sted gir sterk kontroll der, ikke bredde. Bredde krever variasjon, ikke bare mengde.
• «Generalisering og diskriminasjon er motsatte mål man må velge mellom.» De er to ender av samme skala, og god trening bruker begge bevisst: bredt der atferden skal virke overalt, smalt der den skal være forbeholdt ett signal.

Historie

Generalisering har vært studert siden den tidlige innlæringsforskningen, både på den respondente siden (Pavlov beskrev at en betinget respons brer seg til liknende stimuli) og den operante, der generaliseringsgradienten ble et sentralt mål på hvordan stimuluskontroll avtar med ulikhet. I den anvendte atferdsanalysen ble erkjennelsen av at generalisering ikke er automatisk, et vendepunkt: den flyttet generalisering fra å være et håp om overføring til å bli et eksplisitt mål man planlegger og trener for.

Kilder

• catania1998