Dårlig samvittighet

Fakta

Kort definisjon

«Dårlig samvittighet» er tolkningen av den flate, unnvikende «skyldige» kroppsholdningen som at hunden angrer noe den gjorde tidligere. Men det hunden reagerer på, er deg i øyeblikket – ikke sin egen fortid.

Det du faktisk har sett

Minen er ekte, og du leser den riktig som ubehag: senket hode, ører bakover, blikket vekk, kanskje logrende hale lavt og en litt krokete kropp. Hunden er tydelig utilpass. Det er en presis avlesning av hundens kroppsspråk – du finner ikke på noe. Det eneste som glipper, er tidslinjen: du antar at ubehaget handler om noe som skjedde før du kom, mens det i virkeligheten handler om det som skjer nå – at du kom inn med en bestemt mine.

Hvorfor forklaringen ikke hjelper

Prøv et lite tankeeksperiment, for det avslører hva som egentlig styrer minen. Kom hjem til en opprevet søppelbøtte og vær helt rolig og blid – de fleste hunder viser da ingen «skyld». Kom hjem og vær anspent og anklagende før du vet om noe har skjedd – og «skylden» kommer, enten hunden har gjort noe eller ei. Den dukker til og med opp når rotet ble laget av en annen hund, eller da du selv var uheldig. Minen følger altså din atferd, ikke hundens tidligere handling.

Dette er undersøkt. Alexandra Horowitz (2009) filmet fjorten hunder i akkurat denne situasjonen og fant at «skyldig» kroppsspråk ikke hang sammen med om hunden faktisk hadde forbrutt seg – men med om eieren irettesatte den. Det mest talende funnet: den skyldige minen var sterkest hos de lydige hundene som ble skjent på uten grunn. Med andre ord – de uskyldige så skyldigst ut. En oppfølgingsstudie (Ostojić m.fl., 2015) bekreftet bildet fra motsatt kant: hilseatferden ble ikke påvirket av hva hunden selv hadde gjort, eller av om det lå mat framme. Minen kommer ikke av en indre erkjennelse; den kommer av situasjonen mennesket skaper.

Det forteller oss at «samvittighet» er feil adresse. Og forklaringen har en reell kostnad: tror du hunden «vet hva den har gjort», er det nærliggende å skjenne etterpå. Men hunden kan ikke knytte kjeften til noe som skjedde for en time siden – tidsavstanden er altfor stor (se respondent betinging og hvor tett i tid ting må henge sammen for å læres). Det hunden derimot lærer, er at du som kommer inn varsler ubehag. Da får du mer av akkurat den dempende minen – og ingenting av den atferdsendringen du var ute etter.

Hva som faktisk skjer

Den «skyldige» minen er dempeatferd utløst av dine signaler. Hunden har lært – gjennom mange slike hjemkomster – at en bestemt kombinasjon av kroppsholdning, tonefall og kanskje et rot på gulvet varsler at noe ubehagelig kan komme. Minen er et forsøk på å dempe situasjonen, og den står under stimuluskontroll av deg, ikke av en samvittighet om fortiden. Hunden er ikke moralsk; den er en skarp avleser av mennesket foran seg.

Hva du kan gjøre

Slipp ideen om anger, og du slipper også den lite virksomme straffen etterpå. Skal du endre selve atferden – bøtta, skoene, tygginga – må du jobbe med situasjonen når den skjer, ikke med hunden når du oppdager resultatet: fjern fristelsen, gi noe lovlig og bedre å gjøre, og bygg gode vaner mens du er til stede. Og du kan puste lettet ut på hundens vegne: den går ikke rundt med skyldfølelse mens du er borte. Den bare leser deg ekstremt godt når du kommer hjem.

Kilder

• horowitz2009
• ostojic2015