Visuell analyse

Fakta

Kort definisjon

Visuell analyse er den systematiske lesningen av data i et diagram, med sikte på å avgjøre hva som skjer og om noe bør endres. Den stiller tre spørsmål til hver fase – nivå, trend og variabilitet – og sammenligner faser framfor å regne ut en teststørrelse.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Visuell analyse er å lese en graf på en måte som gir en beslutning. Ikke å se på den og danne seg et inntrykk – å stille de samme spørsmålene i samme rekkefølge, hver gang.

De tre spørsmålene er:

1. Nivå – hvor på aksen bor dataene? Og hvor langt er det til målet?
2. Trend – hvilken vei peker flokken, og hvor bratt?
3. Variabilitet – hvor mye spretter punktene rundt linja si?

Tre blikk, tre svar, og du har hovedhistorien i enhver kurve. Har kartet to kurver – riktige og feil – er full avlesning tre spørsmål ganger to, pluss det viktigste tilleggsspørsmålet: hvordan beveger de to seg i forhold til hverandre?

Og så det som skiller en kartleser fra en nybegynner: nybegynneren stirrer på enkeltpunkter – «i går var en dårlig dag!». Kartleseren ser flokker, linjer og bånd.

Enkeltdager er vær. Vi leser klima.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Hvorfor rekkefølgen er fast. De tre spørsmålene fanger ulik informasjon, og ingen av dem er tolkbart alene. Nivået alene sier ingenting om det går framover. Trenden alene sier ingenting om hvor langt det er igjen. Og to kurver med samme nivå og samme trend kan ha vidt forskjellig variabilitet – der den ene forteller om stabil utførelse og den andre om at noe varierer vilt mellom dagene. Rekkefølgen er fast fordi den gjør spørsmål 2 og 3 tolkbare i lys av spørsmål 1.

Analysen skjer per fase. Fasedelelinjene deler lesningen. Man leser nivå, trend og variabilitet innenfor hver fase, og sammenligner deretter fasene: hoppet nivået ved grensen? Endret trenden seg? Ble båndet smalere? Å trekke én linje tvers over en fasedelelinje er å «finne» en hastighet ingen fase hadde.

Hvorfor øyet og ikke en test. Visuell analyse er ikke en fattigmannsversjon av statistisk testing; den svarer på et annet spørsmål. Gruppestatistikken spør om en forskjell er usannsynlig gitt tilfeldighet, i et utvalg. Visuell analyse spør om endringen hos dette individet er stor nok, rask nok og pålitelig nok til å handle på. Den siste vurderingen krever kjennskap til hva som er praktisk betydningsfullt – og det er en faglig, ikke en beregnet, dom.

Metodens innebygde strenghet. Kritikken mot visuell analyse er at den er subjektiv, og den treffer noe reelt: to lesere kan bedømme et grensetilfelle ulikt. Tradisjonens svar er ikke å avvise innvendingen, men å gjøre effekten så stor at spørsmålet ikke oppstår. Er endringen bare synlig for den som håper på den, er den for liten til å bygge praksis på. Det er en høyere terskel enn en signifikanstest, ikke en lavere.

Standardiseringens bidrag. På et standard celerasjonskart er en del av subjektiviteten designet bort: aksene kan ikke velges, og kartrammen gjør at en gitt stigning betyr det samme på alle ark. Da blir «bratt» og «flatt» sammenlignbare størrelser i stedet for inntrykk.

De klassiske lesefeilene. Verdt å kunne ved navn, fordi de har hver sin motgift:

• Enkeltpunkt-panikk – å reagere på én dag i et bredt bånd.
• Nivåblindhet – å juble for ×1,6 uten å se at nivået er 2 og målet 60.
• Gulvglemsel – å lese en gulvklistret feilkurve som «ingen bedring», når målingen bare ikke ser lavere.
• Faseblanding – å trekke én linje tvers over en fasedelelinje.
• Takfeilen – å diagnostisere platå uten å sjekke rekordtaket.
• Bekreftelseslesing – å se det man håper. Motgiften er å kjøre samme rutine likt på data man liker og data man frykter.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Innkallingsdata over seks uker. Nivå: fra 3 mot flytmålet 12. Trend: ×1,3 første fase, ×1,1 etter at treningen ble flyttet ut. Variabilitet: smal først, bredere etter flyttingen.

Alle tre spørsmålene gir samme svar: det nye stedet koster. Beslutningen skriver seg selv – enten tilbake til det gamle stedet en periode til, eller flere økter på det nye.

Anvendelse

Eksempel: menneskelig læring

En elevs kurve leses fase for fase. Baseline flat på 15. Etter faselinjen «sprinter innført»: nivåhopp til 22 og trend ×1,45.

Både hoppet og stigningen endret seg, og det er to opplysninger, ikke én: tiltaket gjorde oppgaven lettere med én gang og gjorde læringen raskere. Hadde bare stigningen endret seg, ville konklusjonen vært en annen.

Hva begrepet ikke betyr

Visuell analyse er ikke å se på grafen. Det er å stille tre bestemte spørsmål i fast rekkefølge til hver fase, og deretter sammenligne fasene. Uten rutinen er det inntrykk, ikke analyse.

Det er heller ikke en erstatning for kontroll over betingelsene. Analysen kan bare si at noe endret seg samtidig med at noe ble gjort; om det ene forårsaket det andre, avgjøres av designet. Se enkeltdeltakerdesign.

Vanlige misforståelser

• «Visuell analyse er mindre streng enn statistikk.» På ett punkt er den strengere: den krever at effekten er stor nok til å se uten hjelpemidler.
• «Man kan lese hele kartet under ett.» Nei. Analysen skjer per fase.
• «Rekkefølgen på de tre spørsmålene spiller ingen rolle.» Den gjør det – trend og variabilitet tolkes i lys av nivå og avstanden til målet.
• «Analysen er ferdig når man har en mening.» Data før dom. Rutinen først, meningen etterpå.

Kilder

• sidman1960
• johnstonpennypacker1993